President
Utenriksministeren leverte en solid redegjørelse, den var balansert og trakk opp mange viktige temaer og konflikter.
Hvis det er noe vi savnet så var det en analyse av Europas energi-utfordringer, særlig i etterkant av Russland-Ukraina konflikten. Og hva som er Norges fremtidige utfordringer som en troverdig energileverandør og bidragsyter til stabilitet i Europa.
Vi deler forhåpningene til hva Obama kan bidra med på den internasjonale arena. Vi trenger frisk luft og vi trenger et tydelig amerikansk engasjement for viktige verdier. En slik verdi er frihandel.
Og vi er glad for at utenriksministeren snakker varmt om at verden ikke trenger mer proteksjonisme. Han påpeker negative trekk i amerikansk politikk. Vi er hjertens enige. Men det er jo ikke slik at Norge er verdensmester i frihandel, og partiet som er hovedarkitekten bak den norske proteksjonismen sitter godt plassert sammen med utenriksministeren i regjering.
Kampen for menneskerettighetene er en annen verdi som krever et sterkt engasjement. Norge ønsker plass i FNs menneskerettighetsråd. Vår stemme trengs sier utenriksministeren. Det som er helt sikkert er at det er behov for en klar stemme. For vi ser nå et nærmest massivt angrep på ytringsfriheten.
Om Norge med denne regjeringen vil være den klare stemmen, gjenstår å se. På hjemmebane klarte regjeringen å rote det kraftig til når det gjaldt ytringsfrihet i blasfemidebatten.
Norge skal være en brobygger i menneskerettighetsrådet sier regjeringen. Det er en utfordring å være tydelig og stå for viktige prinsipper og samtidig bygge broer. Det handlingsrom som eksisterer for kompromiss på menneskerettighetene er minimalt.
Derfor er det med stor grad av spenning vi følger Norges arbeid på dette området. Durban II konferansen om rasisme forberedes nå. I det siste forberedende møte, ble det foreslått å fjerne referansen til antallet døde under Holocaust, fordi det visstnok skal være diskutabelt. Prisverdig nok er Holocaust fremdeles inne som tema, men under Irans ledelse utfordres også dette. Kun et av FNs 191 medlemsland kritiseres gjentatte ganger i forslaget til tekst, nemlig Israel. Det er derfor ingen tvil om at her er det en betydelig jobb å gjøre for Norge. Er regjeringen forberedt på å være så tydelige og prinsippfaste som er nødvendig? Eller vil man vike unna konflikt, slik man alt for ofte har for vane å gjøre i FN.
Så godt som alle er enige i at det trengs reformer i FN. Statsministeren har selv engasjert seg sterkt i dette arbeidet. I 2006 ble det lagt frem et forslag i generalforsamlingen av Sør-Afrika, på vegne av Kina og G-77 som hadde som formål å forsinke og blokkere mange av de reformforslag generalsekretæren kom med. De fleste europeiske land, USA og Japan, stemte imot. Norge avsto. Når det kom til stykket, var ikke Norge så opptatt av FN-reform allikevel.
I en annen del av FN familien, UNDP, valgte man i januar i år, nytt styre. Dette skjedde samtidig med at krigen i Gaza ble avsluttet. Og Iran ble belønnet med det prestisjetunge vervet som ny president i en av de største FN organisasjonene. Iran som sitter med et betydelig ansvar for tragedien på Gaza. Nå skal de lede arbeidet til denne viktige FN-organisasjonen. Et tydelig signal fra Norge hadde vært å stemme imot Iran, men det var mer i tråd med Norges brobyggerrolle å avstå under avstemningen.
Mener virkelig regjeringen at det var best å opptre på denne måten, i stedet for å sende et sterkt signal til Iran om at den type handlinger dette landet står for på flere områder, ikke vil bli tolerert. Var regjeringen redd for å legge seg ut med Iran og Irans venner? Og i spørsmålet om FN-reform valgte den norske regjering å ikke ta stilling. Ser vi et mønster her, dyrkes brobyggerrollen på bekostning av å ivareta viktige prinsipper? Er utydelighet og usynlighet et bærende prinsipp for Norge i sensitive FN-avstemniger?
Det å være tydelig på hjemmebane er bra, men viktigere er det at den tydelighet gjenkjennes i handling.
President
Vi blir beskyldt for å vingle om Gaza. Det som er interessant er at hvis man som FrP’er eller kanskje også SV’er kommer med litt mer nyanse og innhold enn hva som får plass på forsiden av Dagbladet, blir man veldig fort beskyldt for å bevege seg vekk fra opprinnelige posisjoner.
Vi har prøvd under hele konflikten å ha et sammenhengende budskap. Vi har forsøkt å få frem at det er minst to parter med lidende sivilbefolkning. Og vi har forsøkt å tenke både kortsiktig og langsiktig.
Når det gjelder dialog med Hamas tok jeg opp dette i Stortinget for snart to år siden og viste til hvilke krav som da må innfris fra Hamas sin side. Dette er fortsatt vår politikk. Men jeg har tillatt meg å si at jeg håper vi kan komme i en situasjon hvor dialog er mulig, men det avhenger av at Hamas forlater sin posisjon vedrørende Israels eksistens og stanser all terror og krigføring.
Vi blir beskyldt for å vingle om UNRWA. Her må det være lov å ha to tanker i hodet samtidig. Det ene er UNRWAs langsiktige rolle for de palestinske flyktninger i Syria, Libanon, Jordan, Vestbredden og på Gaza – og det andre er den kortsiktige humanitære situasjonen som er oppstått på Gaza. Når jeg ønsker å satse på UNRWA som en humanitær aktør på Gaza nå, er det fordi det er meningsløst å ikke benytte seg av de som er til stede og kan gi hjelp.
Samtidig mener jeg det er grunn til å diskutere UNRWAs rolle som nødhjelpsaktør. Jeg møtte selv palestinere på Gaza som kom til UNRWA og ba om hjelp, men som fikk avslag fordi de ikke var flyktninger, slik UNRWAs mandat krever. Kortsiktig kan det være et behov for at UNRWA har en mer åpen tilnærming til hele befolkningen på Gaza.
President
Israel kritiseres i sterke ordelag for å ha brukt uproporsjonale angrep mot Gaza. Dette er en krevende materie. Hva er proporsjonalt riktig? Hva hadde vært et akseptabelt forsvar fra Israels side?
Særlig krevende blir det å forsvare seg mot en fiende som i følge John Holmes, lederen for FNs humanitære arbeid, bruker sivile mål på en kynisk måte. I følge den italienske avisen Corriere della sera, ble sivile tvunget av Hamas til å være i hus som kom under angrep fra Israel. Var det slik at Hamas ikke gjorde alt som stod i deres makt for å redde egen sivilbefolkning? Var det faktisk slik at Hamas brukte sivile for å oppnå sympati for egen sak?
Hvordan forsvarer man seg mot en slik fiende? En fiende som ikke skyr noen midler for å nå sine destruktive mål.
Mangelen på en tostatsløsning og israelsk kontroll over Vestbredden er et hovedproblem. Men er det ikke et minst like stort problem at grupper som Hamas, sammen med sine støttespillere i Iran vil fjerne staten Israel. Tror man virkelig at den holdningen vil endre seg når Israel avstår landområder. Når Hamas snakker om slutt på okkupasjonen, så mener Hamas at alt land som Israel i dag besitter er okkupert.
President
Norsk engasjement i Afghanistan er viktig. Men arbeidet må også gi resultater. Vi skal glede oss over de fremskritt som oppnås innen utdanning og helse. Men andre forhold bekymrer. Vi mener Norge, NATO og FN kontinuerlig må ha en diskusjon om virkemidler, dimensjonering av militære styrker og effekt av tiltak. I den prosess er det viktig å lytte til de som nå i ulike kapasiteter har tjenestegjort i landet og trekke på deres erfaringer.
Selv om vi må innse at vi ikke kan komme så langt vi ønsker på områder som godt styresett, korrupsjon og menneskerettigheter i løpet av kort tid – er det viktig at det er bevegelse i riktig retning. Vi skal være en partner for Afghanistans regjering, vi skal bidra til Afghanisering og vi skal bygge lokal kapasitet både på sivil og militær side, men vi skal også stille krav og forventninger.
Når det gjelder den militære delen av oppdraget i Afghanistan er det et problem at ulike land kommer med ulike begrensninger. Norge er ikke av de verste. Disse begrensningene hindrer fremgang og skaper uro og usikkerhet. Koordinering, felles ledelse og felles engasjementsregler er like viktig på den militære som den sivile siden. Skal vi ha håp om å lykkes i Afghanistan må alle land gi avkall på noen særegenheter og innordne seg.
President
Krigen på Sri Lanka har vi fulgt med stor grad av uro. Vi opplever at begge parter i konflikten har latt være å ta tilstrekkelig hensyn til sivilbefolkningen. Selv om regjeringen militært nå vil klare å knekke LTTE, betyr ikke det nødvendigvis slutten på konflikten og slutt på terror. Det vil være viktig at regjeringen etter en militær seier ivaretar den tamilske og muslimske befolkningens humanitære interesser. Og sørger for at deres identitet blir godt ivaretatt. Vi håper regjeringen i Colombo vil strekke ut en hånd til den tamilske befolkning og dermed bidra til å hindre oppblomstringen av en ny væpnet konflikt.
President
Vi vil i senere innlegg i dag ta opp nordområdene og Russland, finanskrisen og klimaspørsmålet.
