Flerkulturell utopi?
Lærer Unni Helleland er en hyppig gjest i spaltene til Drammens Tidende, så hyppig, faktisk, at hun ikke bare titulerer seg som lærer, men også skribent. I Drammens Tidende 14. september benyttet hun et angrep på Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde til også å lansere en panegyrisk, men endimensjonal hyllest av det flerkulturelle samfunn.
Siden Unni Helleland i liten grad balanserer sine artikler med motforestillinger, så er det åpenbart opp til andre å gjøre det. Den utfordringen tar jeg herved. Et grunnleggende spørsmål når det gjelder det flerkulturelle samfunn er hvilken legitimitet det har i den norske befolkning. Jeg har hatt det privilegium å leve ganske lenge og jeg har fulgt rimelig godt med, men jeg kan ikke huske at det norske folk noen gang er blitt spurt om det ville ha et flerkulturelt samfunn. Dette meget viktige spørsmålet, som har vesentlig større betydning for landet enn et medlemsskap i EU ville ha hatt, har aldri blitt forelagt det norske folk til folkeavstemning.
Behovet for et flerkulturelt samfunn er altså ikke noe som er blitt artikulert fra folkedypet. I stedet er det flerkulturelle samfunn tredd ned over hodet på oss av politikere som åpenbart ikke har forstått hvilket gigantiske sosiale eksperiment de utsatte det norske folk for.
Mona Sahlin, som etter alt å dømme blir sittende igjen som taperen i det svenske riksdagsvalget 19. september, har tidligere kommet med en rekke hårreisende uttalelser hvor hun har berømmet innvandrernes kultur og nedvurdert svensk kultur. På et møte i Stavanger for noen år siden, hvor jeg var til stede, presterte hun å svare på et spørsmål: ”Hvilken svensk kultur”?
Så langt som Mona Sahlin har ingen norske politikere klokelig valgt å gå i sine offentlige uttalelser, men det ligger ofte en undertone av nedvurdering av vår egen kultur i mye av det som blir sagt. Eller som Unni Helleland selv så poetisk formulerer det: ” Det flerkulturelle samfunnet ønsker ikke å trekke nisselua godt over øynene for slik å gå baklengs inn i en fremtid –”. Implisitt i denne uttalelsen ligger det at vi uten å være flerkulturelle ville rusle baklengs inn i fremtiden med våre ukledelige nisseluer. Det er mulig at Unni Helleland stadig støter på nordmenn med nisseluer og betrakter dette som et alvorlig problem, men det finnes også dem som betrakter forekomsten av hijaber som et enda større problem. Nettopp hijaben er et synlig symbol på manglende integreringsvilje og manglende aksept for norske verdier.
Vår frihet, vårt demokrati, vår rettsstat og vårt velferdsamfunn er ikke noe som har kommet av seg selv, men som et resultat av hardt arbeid, målrettet verdiskapning og oppslutning om felles verdier. Et samfunn som skal sikre borgernes rettigheter og velferd må være et samfunn med stor grad av sosial sammenheng – det vil si at alle, eller nesten alle, arbeider sammen for å oppnå felles mål. Et slikt samfunn vil ha stor overlevelsesevne i en turbulent verden.
Det flerkulturelle samfunn er ikke et samfunn med stor sammenhengskraft, snarere er det et fragmentert samfunn hvor det er stor uenighet om felles verdier. Selv en så grunnleggende rettighet som ytringsfrihet har det vært stor debatt om i de senere år.
Store sosiale konflikter har i de senere år preget mange europiske land som har områder med stor tetthet av innvandrere fra ikke-vestlige land. Fra Grodruddalen i Oslo har det nærmest vært en masseflukt av nordmenn i de senere år, og på mange skoler, som Rommen, Stovner, Vestli, Haugenstua, Smedstua, Gran og Tokerudberget er det knapt en norsk elev igjen. Der må de få norske elevene etter beste evne forsøke å tilpasse seg en kultur som til dels baserer seg på helt andre verdier enn de norske.
Å reversere utviklingen er neppe mulig, men vi bør ikke akseptere utopiske drømmer, men betrakte det flerkulturelle samfunn på en realistisk og edruelig måte.
Ståle Urbye Åros