NRK1 har i sommer vist den amerikanske prisbelønnede tv-serien "The war" (krigen) gjennom 14 uker. Serien baserer seg på virkelige hendelser med autentiske bilder og filmopptak fra forskjellige krigsarenaer. Vi følger soldater og deres nærmeste fra fire steder (stater) i USA gjennom hele serien. Fra Tyskland annekterer Østerrike og overfaller Polen, til atombombene ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki og Japan kapitulerer. Hverken Tyskland eller Japan erklærte de allierte krig før de angrep. Først når troppene sto i landet og de møtte motstand kom krigserklæringen. For Norges vedkommende kom erklæringen først 24. april 1940, 15 dager etter invasjonen. Jeg skal ikke gå inn på de forskjellige regler for krigføring, men heller vende tilbake til soldatene i tv-serien. - I sin nesten selvutslettende ærlighet og oppriktighet forteller de om hva de gjorde, burde ha gjordt og ikke ha gjordt. De hadde alle forskjellige opplevelser av krigen. Men var av den mening at kriger alltid vil være uungåelig og nødvendige. Som en soldatene uttrykte det; så lenge det finnes mennesker på denne kloden, vil det alltid oppstå konflikter som til slutt ender i krig. Slik har det vært helt fra "begynnelsen". - Det vil alltid finnes personer som i kraft av sin spesielle legning klarer å påkalle nok oppberksomhet, for derefter ved en blanding av manipulerende evner og brutal makt, ende opp som leder for en nasjon. Siden siste verdenskrig har despotene vært mange. Saddam Hussein var en slik despot. Hans "curriculum vitae" innholder bl.a. følgene; kalt for horesønn av sin stedfar; drapsmann som 17-åring (på ordre fra sin onkel); manøvrert seg opp gjennom  det politiske hierarkiet med meget ufine metoder, inklusiv likvideringer. Karakterisert av krigsreporter Albert Henrik Mohn som meget farlig. - Som statsleder; til krig mot Iran 1980-1988; gasset i hel ca. 5000 kurdere, under ledelse av sønnen Qusay; overfalt Kuwait 1991, satte fyr på ca 900 oljebrønner under retretten. - Terror mot egen befolkning. - Bombadert Israel med scud-raketter. Listen er lang! 12års anstrengelser fra verdenssamfunnet for å få mannen til å oppføre seg sivilisert, 1991-2003. (uten å lykkes). - Mot FNs ønske erklært USA Saddam Hussein krig, og startet bombingen av landet 20.03.2003. FN og en rekke av dets medlemmer mente det ikke var tilstrekkelig grunn til å gå til krig mot mannen. Norge var et av disse landene. 48 land fulgte USA (koalisjon av villige land). Etter hvert falt flere land fra. Den 2.mai 2003 erklærte president Bush krigen for avsluttet. 13.12.2003 ble Saddam Hussein tatt til fange. Koalisjonen hadde nå gjordt det den kom for og gjennoppbyggingen kunne begynne. Dessverre ville irakerne det anneledes (les: religiøse sunni-  og shia-ledere)  pluss terrorbander fra omkringliggende land. De fortsatt kampene, nå ikke bare mot koalisjonen, men også seg imellem. - Idag er det bare USA og England som har regulære soldater i landet, og i vet at det går den rette veien. Dessverre har det tatt altfor lang tid. Jeg våger den påstand at dette i hovedsak skyldes FN. Hadde FN stilt seg bak koalisjonen, masseødleggelsesvåpen eller ikke, ville dette vært et tydlig signal til de religiøse lederne til å avstå fra videre kamper. Dessverre gikk FN til fordømmelse av USA for dennes såkalte "alenegang". Dette inspirerte negative krefter i Irak og den arabiske verden til fortsatt djevelskap. Selv nyttige idioter og USA-hatere i Norge lot seg ikke be to ganger. - Denne krigen ville kommet uansett. For hva ville alternativet vært? Jo, Saddam Hussein ville sannsynligvis fremdelse sittet med makten noen år til, og terrorisert omgivelsene. Om noen år ville makten ha blitt "overført" til Husseins elste sønn Uday, etter å ha slått sin bror ihjel. Heldigvis slipper vi dette. Var det riktig å starte denne krigen? Ubetinget ja!