Hva blir igjen av samhandlingsreformen?

I fire år har regjeringen pekt på at problemer som har dukket opp i helsevesenet ville bli løst gjennom samhandlingsreformen. Det er skapt store forventninger hos pasienter, helsearbeidere, administrasjon og politikere. Når Bjarne Håkon Hansen i 2009 la frem Stortingsmeldingen så var skuffelsen stor. Meldingen beskrev godt dagens situasjon og de problemene helsevesenet sliter med, men forslag til løsninger var nærmest fraværende.  Det eneste grepet meldingen la opp til var at kommunene skulle betale deler av kostnadene ved sykehusinnleggelser. Det skulle legges press på kommunene slik at de sørget for at folk ikke ble syke. Forslaget har blitt slaktet av omtrent samtlige aktører i dagens helsevesen. En forutsetning for å kunne lykkes med en slik stor reform, ville være at et bredest mulig politisk miljø sto bak de tiltakene som reformen la opp til. Det ville gjort det langt enklere å implementere tiltakene i alle landets helseforetak, fylkeskommuner og ikke minst 430 kommuner styrt av ulike politiske konstellasjoner. Opposisjonen på stortinget bestående av FrP, H og KrF har klart å samle seg om en felles plattform på 42 punkter som vi ønsket å forhandle med regjeringspartiene om. Alle tre har vært villige til å fire på sine standpunkter for å få et helsevesen som setter enkeltmennesket i fokus. Regjeringspartiene ble furtne og avviste forslagene. Dette blir for dyrt sa helseministeren og kastet kortene FØR hun dro til regjeringens budsjettkonferanse på Torbjørnrud.

Hva sier regjeringspartiene nei til? Gjennom økte frie midler og øremerkede midler ønsker opposisjonen å sette kommunene i stand til å ivareta nye oppgaver og bygge opp kvalitet og kompetanse til å forbygge, diagnostisere og behandle. Langt flere pasienter skal kunne få behandling i sitt nærmiljø, men samtidig sier vi at det må være et befolkningsgrunnlag på rundt 20-30.000 innbyggere for å kunne etablere lokale behandlingstilbud av god kvalitet. Det betyr at mindre kommuner må samarbeide om å etablere lokalmedisinske sentra. Vi ønsker større mobilitet av helsepersonell gjennom ambulante team. Legevaktslegen skal kunne legge pasienter direkte inn i kommunale behandlingsplasser, slik at bl.a. gamle syke ikke behøver å gå via en observasjonspost på sykehuset. Vi vil ha fritt valg av sykehjem, slik at ikke kommunale grenser blir et hinder. Hvis den gamle ønsker å komme på sykehjem i kommunen hvor f. eks hennes barn bor så skal det være mulig. Vi vil ha økt sykehjemsutbygging, økt legedekning på sykehjem og økt andel sykepleiere og helsefagarbeidere med karriere- og spesialiseringsmuligheter. Vi vil innføre forebyggende, oppsøkende hjemmesykepleie for personer over 75 år. Øke pasientbehandlingen på sykehus for å få redusert helsekøene. Krav om ettervern fra første dag i rusomsorgen og helhetlige behandlingskjeder. Vi ønsker oss øremerkede midler til diabetes og behandlingsreiser til utlandet samt at det opprettes et eget eldreombud. Vi legger opp til et krafttak for rehabiliteringsfeltet. Vi ønsker at det innføres skjermingsordninger i forhold til tannhelseutgifter, slik at personer med dårlig råd eller store tannhelseutgifter får dekket dette over folketrygden. Samhandling betyr også samarbeid med private og ideelle tilbydere av helsetjenester. Behandlingen disse får av dagens regjering gjør at det er påkrevet å få på plass en samfunnskontrakt som sikrer disse leverandørene langt bedre forutsigbarhet. Flere land har innført dette og vi peker på den svenske modellen.

Opposisjonens ønsker å bygge en reform nedenfra og ikke ovenfra og ned. Det virker som det politiske spillet er viktigere for Regjeringspartiene enn resultatet. Nå får vi trolig et vedtak som presses gjennom i Stortinget med knappest mulig flertall. Det danner ikke grunnlag for en reform. Det som blir igjen av samhandlingsreformen er mye SAM og lite HANDLING. Entusiasmen som er skapt i helsetjenesten kan snu til ytterligere frustrasjon. Men det er håp. Det er valg i 2013.

Jon Jæger Gåsvatn
Stortingsrepresentant Fremskrittspartiet
Helse- og omsorgskomitéen