Hvor vil vi med norsk utdanning? - Hva skal vi leve av når oljen tar slutt ?

Det er et spørsmål mange stiller seg. I full forståelse med at vi på mange områder har ”priset ut” norsk arbeidskraft, så er gjerne svaret at vi i fremtiden skal leve av kunnskap og teknologiformidling.

 

Hvordan står det da til på disse områdene?

På midten av 70-tallet ble det slått fast at Norge var en sinke internasjonalt når det gjaldt forskning og høyere utdanning. Nå 30 år etter ser vi at Stoltenberg regjeringen i sitt første selvstendige budsjett (2007), til tross for fagre løfter i Soria-Moria erklæringen, kutter kraftig i driftsmidler til universiteter og høyskoler. Videre kuttes det i forskningsfondet og forskningsrådet får bare 20% av dokumentert behov. Det bevilges kun 22 millioner til vitenskaplig teknisk utstyr, mens behovet er på over 300 millioner. Regjeringen Stoltenberg kalte dette for ”et hvileskjær”. For de som kjenner igjen begrepet fra skøytesporten kan det bety at løperen er sliten eller at han samler krefter for å komme sterkt på oppløpssiden. Det var vel få som hadde regnet med at regjeringen var sliten før den hadde begynt, så derfor var det forventet at regjeringen kom sterkt tilbake i årets budsjetforslag, men det har ikke skjedd. Stort bedre er det ikke på andre områder innen utdanningssektoren. Både i grunn- og videregående skole ligger vi resultatmessig langt bak land det er naturlig å sammenligne oss med. Elever stues sammen i gamle, slitte klasserom.De tvinges til å ta fag som de er lite motivert for. En dårlig rådgivningstjeneste fører til en rekke feilvalg og svake resultater eller frafall.

Skal vi utvikle samfunnet videre må det bli atskillig mer attraktivt å drive kunnskapsproduksjon. Læreryrket må igjen få den nødvendige status som gjør at vi rekrutterer dyktige, kunnskapsrike lærerere som også kan være rollemodeller for de unge, og læringsutbytte må settes i fokus sammen med tilpasset undervisning. Samarbeidet mellom utdanningsinstitusjoner og næringsliv må bli mye bedre og også danne grunnlaget for en god rådgivningstjeneste.

Vitenskap og forskning blir i dag ikke særlig verdsatt i Norge, og det er et alvorlig problem. Samtidig ser vi at Norge  mangler lønnsincentiver som stimulerer til læring.

Regjeringen sier at 2/3 av forskningsinnsatsen skal komme fra næringslivet. Det er ikke uvanlig i andre land, men i Norge fremstilles gjerne det private næringsliv og bedriftene av de rød-grønne nærmest som suspekte, likevel er det bedriftene som skal bære vår velstand. Det kan ta tid å snu denne anti-næringslivet-trenden.

 

Hvor vil vi så med våre norske universitet?

Wilhelm von Humboldt skisserte modellen for det moderne universitetet for to hundre år siden, og understreket viktigheten av å kombinere universitetsundervisning med forskning i verdensklasse. Norske og Europeiske universitet beveger seg i retning av lavkostnads, masseuniversiteter som defineres som et sosialt gode. Universitetenes akademikere bruker mer og mer av sin tid til byråkratiske oppgaver og til å bekymre seg om penger.

Fremskrittspartiet ser dette som en uønsket og uheldig utvikling. Vi må lære av de som gjør det bra, og universitetene i USA er ledende i så måte. Lojaliteten tidligere studenter der har til sin utdanningsinstitujon er fantastisk. Det gir seg utslag i generøse donasjoner til både bygg og utstyr. Markedsorienteringen gjør at universitetene har vært raskt ute med entreprenørskap, e-læring, variert undervisningstid og valgfrihet for studenter. Vi ser prosesser som kommer nedenfra og opp og ikke som i Norge med pålegg ovenfra. Anonymiserte opptak sammen med gode stipend og låneordninger bidrar til å utjevne sosiale og økonomiske forskjeller.

Vi ser at antallet utenlandsstudenter har sunket med over 11 % i løpet av de siste 3-4 årene.

Norge trenger flere utenlandsstudenter, ikke minst i land som er viktige handelspartenere for Norge. Den negative utviklingen kan ikke fortsette. Hvis ikke Norge skal kunne være en av verdens fremste kunnskapsnasjoner, hvem skal da kunne være det?