INGEN FORVENTNINGER

I denne uken legger regjeringen frem sitt forslag til statsbudsjett. Ett års erfaring med Bondevik ll, samt flere års erfaringer med vekslende AP-regjeringer, har lært oss en ting; her er det ingen grunn til å ha høye forventninger.

 

For hva har ett år med Bondevik gitt oss ?

Vi har en knapt synlig sosialminister, Hvem skal gjøre noe med situasjonen til fattige og vanskeligstilte i dette landet? Hvem er det som skal sørge for at narkomane skal få et tilbud slik at de kan få et verdig liv? For ikke å snakke om pensjonspolitikken, der pensjonsranet, også kjent som "samordning", ble videreført i pensjonsoppgjøret. Hvem vil ta et ansvar der?
Og hvem skal modernisere og effektivisere, slik at vi får en smidig og oversiktelig offentlig sektor. Mange hadde forventninger til "moderniseringsminister" Victor D Norman.Nesten like mange sitter skuffet tilbake.
Hvem skal sørge for trafikksikre veier, slik at unødvendige tap av meneskeliv kan forhindres. Vi har en samferdselsminister som er mer opptatt av å markere avstand til bilelskere i NRK, enn å sørge for helt nødvendige ressurser til veibygging og vedlikehold. Samferdselsminister Torhild Skogsholm er en vits, en dårlig vits.
Stadig flere, og dessverre altfor mange unge, sliter med psykiske problemer. Vi har hørt om opptrappingsplaner, så hvorfor vokser behandlingskøene? Hvorfor nedlegges velfungerende tilbud? Hvorfor har vi ikke en helseminister som griper fatt i denne situasjonen, og ikke bare forholder seg passivt med henvisning til opptrappingsplaner?
Hvordan kan det ha seg at vi fremdeles hører vannvittige historier fra virkeligheten i norsk asyl-og flyktningpolitikk? Er det virkelig gått så langt at Norge er blitt det fristed for terrorister, banditter og annet pakk som Fremskrittspartiet har advart mot i mange år.
Dertil kommer det evige maset om viktigheten av et stramt budsjett. Vi er ikke uenige i at det gjelder å holde seg til en fornuftig pengebruk. Men hvordan kan det ha seg at penger brukt i utlandet virker inflasjonsdrivende på innenlands økonomi, slik den rådende oppfatningen blant regjeringens finanseksperter hevder? Og hvorfor er det galt å bruke penger på helt nødvendige tiltak som vil komme både nåværende og kommende generasjoner til gode, som for eksempel investeringer i nytt og moderne sykehusutstyr og en skikkelig utbygd infrastruktur?
For stadig flere av oss, og landets velgere, synes svarene på disse spørsmålene å være klart; Fremskrittspartiet har ikke stor nok innflytelse på norsk politikk,
Derfor skal det nå bli spennende å følge partiets strategi i de kommende budsjettforhandlingene, Vil partiet få nok innflytelse på landets statsbudsjett slik at det kan stille seg bak forslaget, eventuelt støtte det subsidiært? Hvor langt er partiet villig til å gå, for å sikre en helt nødvendig og sterk FrP- innflytelse på styringen av landet gjennom budsjettvedtakene? Vil partiet nok engang bøye av for et eventuelt kabinettspørsmål dersom ting blir satt på spissen?
Tiden vil vise, men det som synes klart, mer enn noen gang er at landet trenger Fremskrittspartiets politikk. Vi føler oss sikre på at de mange hundretusener av FrP-velgere og sympatisører som alle har sett seg lei av brutte løfter og handlingslammelse hos regjeringen, vil ha stor forståelse for om FrP denne gangen mener nok er nok og setter makt bak sine krav.