Tajikistan var alltid den fattigste republikken i Sovjetunionen. Og uavhengighet har ikke bragt med seg mye rikdom i dette vakre fjell-landet mellom Afghanistan og Uzbekistan. Og med store naboer som Russland og Kina er de politiske utfordringene store.
Her bor fortsatt mange uten strøm og i den dypeste fattigdom. Over halvparten av BNP anses å komme fra Tajikere som jobber i utlandet og sender penger hjem. Mer enn 1 million mennesker fra dette lille landet jobber, hovedsakelig i Russland og Kazakhstan, for i dette landet finnes ikke mye annet å gjøre enn tradisjonelt landbruk.
Landet er også kjent som transitt rute for narkotika fra Afghanistan. Korrupsjonen er stor, som i resten av regionen og de gamle sovjetinstinktene sitter fortsatt i veggene.
Når jeg landet på flyplassen med et fly fra Istanbul i går natt, så sa piloten at vi måtte vente ca en time før vi kunne kjøre til terminalen på grunn av ineffektivitet. Så det er lett å bli frustrert. Men folk er hyggelige og den arrogansen man noen ganger opplever i Russland eksisterer ikke her. Folk er respektfulle.
Litt av utfordringen med å reise hit er at det nesten ikke er fly som gjør akkurat det. Det er forbindelse med Turkish Airlines til Istanbul to ganger i uken, ellers må man via Russland, eventuelt Afghanistan. Jeg reiser i natt til en flyplass i Tatarstan i Russland, før jeg setter kursen for Lisboa for nye møter i helgen.
Her i Dushanbe har jeg deltatt på et migrasjonsseminar og holdt innlegg om det nordiske arbeidsmarkedet. Alt er i regi av OSSE, der jeg leder Stortingets delegasjon
