FrP’s plass i Asker Innvandrerråd
Av Trond Ellingsen, Asker FrP
Kommunestyret i Asker oppnevnte 12.01.10 tre politisk valgte representanter til Innvandrerrådet, som i tillegg skal bestå av tre innvandrerrepresentanter. Som faste medlemmer av rådet har kommunestyret oppnevnt en fra Høyre, en fra Arbeiderpartiet og selv representerer jeg Fremskrittspartiet.
Hva skal dette rådet drive med? I reglementet som er fastsatt for innvandrerrådet heter det at ”Rådets formål er å fremme integrering. Innvandrerrådet skal være et rådgivende organ for kommunen i saker som har med innvandreres levevilkår å gjøre, og bidra til bevisstgjøring av rettigheter og plikter.”
Jeg tror mange vil undre seg over hva FrP har å gjøre i et innvandrerråd. FrP var i mot at rådet skulle etableres fordi Asker ikke er pålagt å ha et innvandrerråd, og vi så ikke noe behov for det heller. Men så lenge det uansett var politisk flertall for å etablere et slikt råd var det viktig å ikke melde seg ut og derved overlate arenaen til representanter for partier med relativt lav oppslutning i Asker, og med en innvandringspolitikk som ligger fjernt fra den vi i FrP står for. FrP har tross alt betydelig høyere tilslutning blant folk flest for sin innvandringspolitikk enn hva valgresultatet skulle tilsi.
I Asker bor det folk fra over 100 forskjellige land. Innvandrerne er derfor en meget sammensatt gruppe, og det er store forskjeller i deres evne og vilje til å tilpasse seg det norske samfunn. Når disse skal bosettes i et relativt homogent samfunn som Asker så er det viktig å ha som utgangspunkt at integrering i samfunnet er noe den enkelte selv har ansvaret for. Det er ikke mulig for noen – heller ikke et innvandrerråd – å integrere andre. Målet er derfor at de som velger å bosette seg i Asker må tilpasse seg det samfunn vi har, med sikte på å bli fullt assimilert i den norske kulturen. FrP har aldri gått inn for å etablere noe flerkulturelt samfunn i Norge. Jeg tror også at flere og flere vil være enige i at den ”multi-kulti”-drømmen som har vært rotfestet på venstresiden i norsk politikk, og kanskje særlig blant akademikere, ikke fører noe godt med seg og derfor må erklæres død snarest mulig.
Flyktninger og innvandrere som velger å søke seg til Norge gjør det ikke på grunn av været. I så fall hadde Portugal fått flere enn de 50 – 100 asylsøkere som år om annet reiser dit. I 2007 innvilget Portugal opphold på humanitært grunnlag til 25 personer, og de innvilget asyl til 2. Norge fikk i 2009 ca. 17.000 asylsøkere, som er en økning på ca 25% sammenlignet med 2008. Årsaken til vår popularitet er velferdsordningene, lang saksbehandlingstid, åpne mottak, et utall klagemuligheter og manglende effektivitet ved utsendelse.
Ikke-vestlige innvandrere som gruppe bidrar negativt på alle statistikker. Men heller ikke her er bildet entydig. Tamiler har for eksempel en yrkesdeltagelse som ligger over gjennomsnittet av befolkningen for øvrig, mens somaliere ligger helt på bunnen av statistikken. Denne type forskjeller må det være lov å påpeke uten å bli beskyldt for å stigmatisere såkalt utsatte grupper.
Når vi som sitter i Innvandrerrådet skal rådgi kommunen må vi ha disse forskjellene klart for oss. Det må ha konsekvenser for de som velger å ikke integrere seg i det norske samfunnet men heller foretrekker å etablere parallellsamfunn der de lever etter skikker fra det hjemland de i utgangspunktet flyktet fra. Det må ha konsekvenser å ikke lære seg norsk, å ikke respektere kvinners rettigheter – uansett påkledning, og ikke å godta at homser og lesber er i sin fulle rett til å leve som den de er. Videre må enhver forskjellsbehandling basert på etnisitet, religion eller kulturell bakgrunn være utelukket. Dersom vi godtar krav om særbehandling for muslimer, krav om kjønnssegerasjon på skoler og i svømmehaller og krav om bruk av undertrykkende religiøse uniformer så vil vi få en negativ utvikling i integreringsarbeidet som vil ende i et utenforskap for visse grupper innvandrere. En slik utvikling vil det etter hvert være umulig å snu, og det vil påføre de kommende generasjoner i innvandrergruppene en form for kulturell schizofreni som det ikke er lett å komme ut av.
Når innvandrere velger å bosette seg i Asker utløser det både rettigheter og plikter. Som FrP’s representant i Asker Innvandrerråd vil jeg derfor arbeide for at de som bidrar positivt i kommunen skal føle seg velkommen og tas vel vare på. De som ikke bidrar positivt og som mentalt fremdeles befinner seg i det land de har flyktet fra må ansvarliggjøres og forholdes konsekvenser av egne handlinger.
Så prinsippfaste må vi være. Bare på den måten kan vi løse de enorme integreringsproblemer som kan stå foran oss.