Katt og mus leg mellom IAEA og Teheran har pågått lenge nok. Iran har kjøpt seg tid og kommer stadig lenger i sitt atomprogram, høylytte protester til tross.
Det nye i år er at demonstrantene er blitt kraftfulle i Iran. De er i tusentals i gatene og det ser ikke ut som dette vil avta. Regimet er presset innenfra, det gir forhåpninger. Men mens modige mennesker i Iran viser sin avsky med regimet så rekker f.eks. Obama ut en hånd til regimet. Nå kan det være et lurt trekk, men når man er villig til snakke med diktatorer så må man også kunne snakke med opposisjonelle iranere i og utenfor Iran.
Her viser verken USA eller andre land vilje til å prøve. I stedet isoleres opposisjonen og regimet kan fortsette sin brutale fremferd i og utenfor sitt lands grenser.
Har Obama og f.eks. Norge virkelig tro på at det kan foregå en justering til det bedre av dagens regime. For meg så virker det som vi nå er i Romania på høsten 1989. Og da handler det om å velge side, det handler om å bestemme seg om man vil ha frihet eller ufrihet. Demokrati eller diktatur.
Hvis alle land som tror på demokrati og menneskerettigheter ga klart uttrykk for at regimet i Teheran ikke lenger har vår tillit, at vi ønsker å få endrig, så vil det være en fantastisk hjelp til alle iranere i og utenfor Iran som drømmer om en bedre fremtid. Vi behøver ikke å tenke på invasjon eller bombing, befolkningen er selv villig til å fjerne regimet. Men de trenger vår politiske støtte. Den lar vente på seg og imens dør demonstranter og atomprogrammet går sin gang.
Minst 10 år er gått tapt, det spørs hvor lang tid vi har igjen.