I dag var jeg i og utenfor byen Sederor, rett utenfor Gaza. Jeg besøkte en skole, hvor jeg snakket med barn og voksne om hvordan de opplever å være skyteskive for terrorister i Gaza.
Det er sterkt å høre et barn på 9 år fortelle hvordan han ikke får sove, fordi han er redd for at foreldre og søsken skal bli drept. Og hvor redde foreldre er hver morgen, får de skjønner at skolebussen også i dag kom trygt frem.
Mer enn 30% av barna har alvorlige traumer, langt flere er sterkt påvirket. Men de er også besluttsomme på at de ikke vil gi seg og flytte. Dette er deres land og Hamas skal ikke vinne, sier de. Møtte også en mor til en soldat som nettopp har vært i Gaza. Hun fortalte også om redselen for hennes sønn. Krigen har mange sider og mange ofre.
Midt i all denne terroren så forsøker man å leve et normalt liv. Men historier blir fortalt om barn som ikke får lov å leke ute, om familier på ferie i utlandet som skremmes av den minste ting. Det som befolkningen i Sederot og omegn har opplevd de siste årene har gjort noe med menneskene der. De har følt seg glemt, ikke bare av verdenssamfunnet, men også av myndighetene i Israel.
Nå føler de at noen bryr seg, men de vet ikke om den siste krigen vil gi noen bedring. De hater ikke palestinerne på andre siden av gjerdet. Mange har gode bekjente på andre siden, de kjente hverandre før alt bel umulig for noen år siden.
I morgen skal jeg inn på Gaza og se området med egne øyne.
