Konklusjoner om kommunesamarbeidet i Sør Trønderlag
Utrederen NIVI Analyse vektlegger utfra kartleggingene og analysene at:
• Samarbeidet er minst utviklet på områder der samarbeidsbehovet er størst. Det gjelder kommunal administrasjon, ulike typer forvaltning og ikke minst kompetansekrevende tjenesteproduksjon overfor innbyggerne.
• Dagens samarbeid om lovpålagte tjenester innenfor kommunale kjerneområder er svakt utviklet på samtlige viktige kjerneområder.
• Samarbeidet preges av mange svakt utviklende samarbeidsregioner, mye enkeltstående ordninger og lite helhet ift. politisk og administrativ styring.
• Erfaringene med etablerte samarbeidsordninger viser at det gjennom samarbeid oppnås bredere og mindre sårbare kompetansemiljøer, som oppfyller lovpålagte krav og gir høyere kvalitet. Små kommuner får tilgang på fagkompetanse.
• Alle kommunene i Sør-Trøndelag står overfor store utfordringer og store muligheter i møte med tunge samfunnstrender de kommende årene. Eldrebølgen, utfordringer knyttet til samhandling og framtidens helse- og omsorgstjenester, arbeidskraftutfordringen, kompetanseutfordringen og økonomiutfordringen gjør at det vil stilles store krav til omstilling og samarbeid mellom dagens kommuner. Kommunene møter også store utfordringer som utviklingsorganer, der rollen som samfunnsutvikler vil stille krav til kompetanse og en samordnet utviklingsinnsats.
• I årene framover kan kommuneforvaltningen neppe fortsette i samme spor.
• Veivalgene kommunene står overfor er å utvikle et betydelig mer utvidet og formalisert samarbeid eller kommunesammenslutninger. Alternativet er strengere statlig styring eller nedbygging av kommunene ved at staten overtar oppgaver.
• Et mer forpliktende samarbeid om lovpålagte oppgaver bør skje innenfor faste geografiske samarbeidsregioner, der IKT inngår som en grunnleggende infrastruktur for effektivt samarbeid på de fleste kommunale tjenesteområder.
Utfordringene per dato og for de nærmeste 10 - 20 år
Det er vanskelig å spå om framtidige utfordringer som kommunene vil stå framfor de nærmeste 10-20 årene. Likevel er det noen utfordringer som med rimelig grad av sikkerhet kan si at framtida vil gi. Graden av effekt i den enkelte kommunen er selvsagt uviss, men det er viktig at kommunene som den sentrale leverandøren av velferdstjenester, legger noen av momentene nedenfor til grunn for sin planlegging for å møte framtida på en bærekraftig måte.
NIVI-rapporten løfter fram følgende hovedpunkter for de største områdene som vil berøre små og store kommuner i alle deler av landet.
Velferdsutfordringen
ü Offensiv og rik stat med store ambisjoner i velferds- og regionalpolitikken
ü Store endringer i befolkningsutvikling og befolkningssammensetning
ü Voksende helse- og sosialutfordringer
ü Stort frafall i vdg skole og fare for systematisk kvalitetsforskjell i grunnskolen
ü Mer styring, kvalitetskrav og rettigheter
ü Mindre toleranse for avvik fra nasjonal likhetsnorm
ü Sterkere kommunesamarbeid er ikke nok, må også samhandle mer formelt med staten
ü Oppmagasinert reformbehov på flere sektorer
Arbeidskraftutfordringen
ü Store rekrutteringsbehov
ü Økt konkurranse om arbeidskraft
ü Krav til attraktive steder, gode tjenester, solide fagmiljøer, aktiv personalpolitikk
Kompetanseutfordringen
ü Må ha nok personell, med riktig kompetanse, som inngår i fagmiljø
ü Krav til ulike typer kompetanse (politisk, administrativ og faglig)
Økonomiutfordringen
ü Store nasjonaløkonomiske utfordringer
ü Stram kommuneøkonomi (usikkerhet knyttet til IS og reformer)
ü Må utnytte effektiviseringspotensialer
Utviklingsutfordringen
ü Sterk polarisering i befolkningsutvikling og næringsliv – vekst og tilbakegang
ü Krever samordnet mobilisering i utviklingsarbeidet og forpliktende regional planlegging
ü Tid for fornyelse med større vekt på desentralisert kompetanseoppbygging og nærregional mobilisering gjennom kommunene?
Generalistutfordringen
ü Voksende ubalanser mellom oppgaver og lokale ressurser
ü Penger ikke det viktigste, men kompetanse
Demokratiutfordringen
ü Nasjonalt bilde
o Reformer på sektorenes premisser
o Framvekst av en baktung forvaltning utenfor kommunene
o Hvem ivaretar kommunale organisasjonsprinsipper?
ü Kommunalt bilde
o Variabel valgdeltakelse
o Framvekst av alternative deltakerkanaler
o Fragmentering av kommunestyrenes ansvar?
o Voksende lokalpolitisk avmakt?
ü Interkommunalt bilde
o Fravær av politisk styring, avpolitisering
o Lite åpenhet og innsyn sett fra innbyggerne
o Økt kompleksitet i forvaltningen
o Svak ekstern mobilisering og svak påvirkningskraft
o Lite sannsynlighet for desentralisering av ansvar og virkemidler
o Manglende avtalepart for staten og regionale aktører
o Lite interessante roller for politikerne
Endret alderssammensetning i befolkningen, flere eldre som lever lenger, også benevnt som ”eldrebølgen”
Uansett helsereform eller ikke
· Helt nye former for forpliktende samhandling mellom helseforetakene og kommunene vil tvinge seg fram. Dette blant annet fordi spesialisthelsetjenestene utvikler seg i retning av ytterligere sentralisering og spesialisering.
· Kommunene vil i en eller annen forstand bli utfordret på helhetlig tenkning på forebygging, tidlig intervensjon, tidlig diagnostikk, behandling og oppfølging.
· Forsøk og forskning viser både ressursmessig og kvalitativ gevinst ved at oppgaver og funksjoner flyttes ut fra sykehusene over i kommunale eller interkommunale tiltak, enten til et rent interkommunalt ansvar eller delt ansvar mellom kommuner og foretak. Fremveksten av ”sykestuer” og ulike distriktsmedisinske senter med ulik faglig innretning dokumenterer dette.
· Kjent utgiftsvekst de senere årene kan ikke fortsette. Velferdsstaten er tvunget til å finne løsninger som er mer kostnadseffektive for samfunnet totalt.
· Befolkningens forventninger til kvalitet på tjenester og nærhet til behandlingstilbudet vil ikke bli mindre. Det viser blant annet kampen rundt om i landet for å opprettholde et nærsykehustilbud.
· Det satset mer på uvikling av helhetlig IKT-systemer, sterkere nasjonal styring og koordinering. Elektronisk kommunikasjon skal være normal måte å kommunisere på.