Moder jord våknet efter dvalen og brøt seg ut på Island. Store mengder aske spredte seg over Europa og vi ble gjort oppmerksomme på at vår ømfintlige elektroniske hverdag ikke er mye verdt når naturkreftene viser seg. Vi settes litt tilbake, men det kan være sundt å få en slik oppvekker.

 

I en periode har den Rødgrønne regjeringen gradvis forsøkt å legge ned akuttberedskapen ved enkelte lokale sykehus. Det er så mye tryggere å frakte pasientene inn til sentrale bedre utrustede sykehus der kvaliteten på tjenestene er bedre sier de. De årelater de lokale sykehusene, legger ned den kirurgiske akuttberedskapen, men kan trygt si at sykehuset består. Det er ikke nedlagt, det er kun innmaten som tas bort litt efter litt. Dermed forblør det lokale tilbudet, tryggheten forsvinner for lokalbefolkningen og sykehuset får mer en status av et noe mer avansert sykehjem. En slik utvikling er også med på å redusere interessen for de ansatte. De fleste søker seg til mer avanserte og utviklende enheter.

 

Vi har en godt utbygget ambulansetjeneste, nok biler, nok helikopter og fly.

Så plutselig kom asken dalende og helikopterene og flyene ble parkert. Nå var det kun ambulansen som fungerte. Plutselig ble det også for få ambulanser og noen ble sendt nordover. Noen pasienter fikk en tur på 6-7 timer før de rakk frem til sykehuset. En kar i Lofoten ble akutt syk, ble stabilisert ved lokalsykehuset og ble kjørt til et større sykehus som tok den livsnødvendige operasjonen. Da var det plutselig godt å ha en beredskap også på et lokalsykehus. Det er slike tjenester den rødgrønne regjeringen vil sentralisere og fjerne fra distriktene.

 

Ingen sier at et lokalsykehus skal makte alt, men noe kan de gjøre. De kan være den stabiliserende enheten, den livreddende førstehjelpen som skal til for at man skal tåle en videre transport. Så kan de i det daglige konsentrere seg om enklere oppgaver som ikke trengs å bli utført på et sentralsykehus eller et universitetssykehus. Kan hende lokalsykehuset foretar langt flere enklere inngrep enn Rikshospitalet og på den måten blir eksperten på de mindre inngrep, samtidig som de holder seg à jour på førstehjelpskirurgien. De siste ukenes hendelser bekrefter at en slik løsning er en god løsning. Ikke mist er den en psykologisk viktig løsning for lokalbefolkningen som vet at uansett vær og vind så er det sykehus ikke langt unna.

 

Verdens rikeste land har råd til slike løsninger, og vi tror at det rent faglig også kan være en god vei å gå. Ikke alle kirurger kan operere hjerter. Noen må spesialisere seg, og noen må være allroundere.

 

På denne måten får man et i grove sett et tredelt sykehusvesen som må ta hensyn til geografi, befolkningstetthet og en beredskapssituasjon:

Lokalsykehus, sentralsykehus og universitetssykehus.

 

Fungerer logistikken og infrastrukturen i et slikt helsevesen så har vi et godt og funksjonelt helsevesen der de ansatte kan føle seg trygg og utvikle seg i takt med de krav som settes til deres funksjon. Så har befolkningen en trygghet i et nærtilbud som om de ikke kan ta jobben der og da, sender deg på en forsvarlig måte videre opp i systemet til den som kan gjøre jobben på beste mulige måte.

 

Penger skal ikke være avgjørende i et lands som har nok av de meste. Det vi ikke har nok av er det å ta hensyn til enkeltmenneskets behov. Her må Norge skjerpe seg kraftig. Hva skal vi med penger i banken om vi ikke har en helse som gjør at vi kan gjøreoss nytte av vår ”rikdom”. Vi bør være forberedt på at moder jord kommer til å gi oss mange bekymringer i fremtiden. Vær beredt sier man i speideren. Det er ikke de Rødgrønne. De er kun beredt til å legge ned. Tenk om de kunne konsentrert reduksjonen til den enorme helseadministrasjonen.