Mine uttalelser i planutvalget om Linaaegården har tydeligvis falt både Sandefjords Blads Jan Abrahamsen og Foreningen Gamle Sandefjords leder Bjørn Kvarenes tungt for brystet, og det er bra, for det fører til at vi kanskje kan få en offentlig debatt omkring bevaring, fredning, lovverk og ikke minst konsekvensene for dem som blir rammet av slike vedtak.
Offentlige myndigheter gjør vedtak, ofte etter påtrykk fra interessegrupper som nettopp FGS. Når bygninger fredes legges det en betydelig økonomisk byrde på eieren.

Det er ikke først og fremst det at bygningen ikke kan rives, men at alt vedlikehold må utføres etter meget strenge regler som fordyrer vedlikeholdet betydelig, mens det offentlige som har ønsket og vedtatt fredningen bidrar med svært lite, om noe i det hele tatt.
Eieren blir altså, ofte mot sin vilje, sittende med eneansvaret for "museumsdriften". I mange tilfelle bygninger som enten er helt ubrukelige eller svært lite hensiktsmessige, mens både myndighetene og "pådriverne" toer sine hender.

Et godt eksempel på dette er Skippergata 6, som etter stor innsats fra mange ble fredet. Hvor mange millioner restaureringen av denne bygningen har kostet vet jeg ikke, men jeg vet det er mange. Resultatet har blitt Sandefjords nyeste, og pr. kvm sannsynligvis dyreste hus. Skal du finne en gammel planke der, må du nok lete både vel og lenge.
Nå er det vel ikke så mange som synes synd på eierne av dette huset. Store finansinstitusjoner har jo penger nok, men en privat eier med vanlig inntekt kan jo komme i akkurat samme situasjon, med økonomisk ruin som resultat.

Og det er jo akkurat den situasjonen eierne av Linaaegården har kommet i. Riktignok har ikke gården blitt fredet, men flertallet i planutvalget har sagt klart fra at den skal bevares. Det betyr for eierne at diverse planer for utnyttelse av eiendommen, som de hittil har brukt nærmere en million kroner på, nå er verdiløse. Disse planene bygger på eksisterende reguleringsplan for kvartalet, som forutsetter at bygningen skal rives. Denne planen som fremdeles gjelder, og som eierne har forholdt seg til i 50 år, har naturligvis ført til at kun det aller mest nødvendige vedlikehold har blitt utført, slik at bygningen i dag er i en slik forfatning at den ikke kan brukes til noe som helst.
Den er helt klart kondemnabel som en konsekvens av et kommunalt vedtak.

Nå har det politiske flertall etter aktivt påtrykk fra blant andre FGS snudd 180 grader, og brødrene Kristoffersen sitter i saksa. De får ikke utnyttet sin eiendom og blir sittende med vedlikeholdsansvaret for en ubrukelig bygning som kommunen i 50 år har hevdet skal rives. Kommunen har altså endret spillereglene midt i spillet og latt brødrene Kristoffersen sitte igjen med svarteper. Jeg synes på ingen måte at umoralsk er et for sterkt uttrykk i denne sammenheng, snarere tvert imot.
I mange andre land løser de konfliktene rundt bevaring på en helt annen måte. Et eksempel er Amsterdam hvor huseiere som vil rive gamle bygg kan bli pålagt å føre opp tilsvarende bygg med gamle materialer, men hvor myndighetene aksepterer at dette er i offentlig interesse og dekker merkostnadene, ofte opptil halvparten av byggekostnadene.

Kommuneadvokaten beskriver situasjonen på en korrekt måte når han i SB sier at dette kan kommunen foreta uten å komme i noe erstatningsansvar, og kommunen kan i tillegg nå pålegge eierne å pusse opp huset. Eierne har innhentet anbud på en oppussing som er et minimum for i det hele tatt å kunne ta huset i bruk. Prislappen er i underkant av syv millioner kroner, atskillig dyrere enn å rive huset og bygge det opp på nytt.
Kommunen har altså ikke noe ansvar for konsekvensene av sitt tidligere vedtak, men overlater det hele til eierne som lojalt har fulgt vedtaket.

Aktivistene som "kjemper" for bevaring av andres eiendom bør være klar over at de ikke bare "kjemper"for noe, men at de i høyeste grad også kjemper mot noen, nemlig enkeltpersoner som er så uheldige å eie bygninger som aktivistene fatter interesse for. Å eie fast eiendom er ikke sammenlignbart med aksjespekulasjon, Bjørn Kvarenes. Det er i de aller fleste tilfellene langsiktige investeringer i bolig eller forretning. Riktignok kan markedsprisen gå opp og ned, men spillereglene og kommunale vedtak bør en kunne stole på.
Naturligvis aksepterer jeg alles demokratiske rett til å arbeide for sine spesialinteresser, FGS og alle andre, akkurat som jeg har min demokratiske rett til å hevde mine synspunkter og også være litt mindre imponert over foreningens "heroiske" innsats enn f. eks. Jan Abrahamsen. Og jeg vil fortsette å hevde at når det offentlige vil bevare, bør også det offentlige være med å betale en del av regningen. Det ville kanskje også være med på å gjøre enkelte politikere litt mer edruelige i slike saker.

 

 

Per Erik Monsen

Fremskrittspartiet