1990-tallet var idealismens tiår i internasjonal politikk. Visjonen var en verden uten grenser, hvor internasjonale institusjoner skapte stadig trangere rammer for statenes selvråderett. Hvor nye normer ville gjøre militærmakt til en irrelevant ressurs for annet enn humanitær bruk. Hvor verdienes myke makt var viktigere enn faktiske maktressurser. Globalisering skulle spre sosialdemokrati, markedsøkonomi og menneskeretter til alle.
Verden av 2009 er en annen. Mens nasjonalstaten har styrket seg, sliter internasjonale institusjoner i motbakke. Solidaritet og omfordeling har ikke erstattet nasjonale interesser. Stater presser, konkurrerer og samarbeider styrt av egeninteresse, nå som før. Dette er ikke minst fordi verden er i ferd med å bli multipolar. I stedet for at verden har blitt vestlig, har i stedet globaliseringen blitt globalisert.
Mens våre venner og allierte har rettet fokus tilbake på sine nasjonale interesser, har Norge hatt vondt for å innfinne seg med den nye utviklingen. Kanskje fordi 90-tallets normative agenda var behagelig? I dette verdensbildet var Norge et land som skulle lede verden inn i den nye tid. Norge ble en humanitær stormakt – selveste fredsnasjonen.
Omlegging av norsk utenrikspolitikk på 1990-tallet var dyptgripende. Freds- og bistandsengasjement ble utenrikstjenestens kjernepensum. Snakk om egne interesser ble utidig. Tanken var at Norge skulle fremme verdier – uavhengig av om dette tjente norske interesser. Med full tyngde beveget den norske staten seg inn i et segment som tidligere hadde blitt dominert av ikke-statlige aktører.
Midlene som ble valgt var sjekkheftediplomati. Man gikk bredt ut. Det ble et mål å gjøre Norges stemme hørt. Betalingsviljen gav oss innpass på arenaer hvor det ikke alltid var åpenbart at vi hadde noe å gjøre.
På hjemmebane ble landets ikke-statlige organisasjoner gjort til bærere av norsk utenrikspolitikk, i trespann med utenrikstjenesten og forskningssektoren. Primært gjennom å gjøre bevilgninger avhengig av politiske målsetninger. De tre ble også hverandres viktigste rekrutteringsbaser. Denne sammenrøringen av statsmakt og ikke-statlige organisasjoner kalles av tilhengerne for «Den norske modellen».
Resultatene har ikke stått i forhold til innsatsen. Fredsprosessenene vi har gratulert oss selv med, ligger alt for ofte i grus. Bistanden har levert mindre økonomisk vekst og mer korrupsjon enn trodd. De internasjonale institusjonene, som vi investerte mye i, har kjørt seg fast.
Sammenblandingen av nasjonale og sektorinteresser har hatt utilsiktede virkninger. Her hjemme har debatten stilnet i takt med at NGOene har blitt statsfinansiert. De har mistet uavhengighet vis-à-vis staten. I utlandet ser vi problemet i at organisasjoner som er finansiert av den norske stat, oppfattes som representanter for Norge.
En antagelse har vært at engasjementspolitikken ville ta vare på våre nasjonale interesser. Vi ville få tilgang til ledere og fora hvor vi ellers ikke ville blitt hørt. Det er lite som tyder på at det er tilfelle. Tvert om har politikken kostet Norge goodwill i de hovedstedene som er viktige for våre egne interesser. Blandingen av misjonerende engasjement og gode intensjoner er ikke så tiltalende. Landets nasjonale interesser innen sikkerhet, økonomi og selvråderett tar ikke vare på seg selv. Prestisjedimensjonen kan ikke erstatte trauste nasjonale interesser.
Engasjementspolitikk er ikke i seg selv kritikkverdig. Det kritikkverdige er at Norge er i ferd med å bli stående fast i 1990-tallets forestillinger. Det som før var midler, gjøres nå til mål i seg selv. En prosent skal gå til bistand – om det virker eller ei. Tvilsomme årsakssammenhenger heves opp til dogmer. Terror er et resultat av fattigdom. Negative signaler og resultater tas som tegn på det motsatte. Tunge tepper av politisk korrekthet legges over manglende resultater. Budskapet er at Norge skal lede, selv om ingen følger.
Under Utenriksminister Støre kom boken «Norske interesser i en globalisert verden». Flott at man aksepterte begrepet nasjonale interesser. Dessverre ble denne agendaen et offer for problemet med å basere utenrikspolitikk på generelle verdier. Stor evne til å komme på nye ting som er «viktig» og liten evne til å prioritere. Man forsøker nå å lesse en interessebasert agenda på toppen av statsidealismen.
Tiden har kommet for å spørre hvorvidt engasjementspolitikken får oss dit vi ønsker? Norge trenger en regjering som er ansvarlig nok til å forholde seg til virkeligheten, som er fokusert nok til å prioritere og som er standhaftig nok til å holde kursen. Norge trenger en utenrikspolitikk som har rot i virkeligheten og som er styrt på norske interesser.
