Remi_Padoin

Av Remi Padoin, Nestleder St.Hanshaugen Frp

 

I ytringsfrihetsdebatten savner jeg alltid de dypere og mer prinsipielle linjer som kan belyse avveiingene man må ta når man skal ta stilling i saker som f.eks pornosladden, aldersgrenser på kinofilmer og Mohammedtegningene. For hva er egentlig den grunnleggende definisjonen av ytringsfrihet?

 

Det er jo ingen som argumenterer for Ytringsforbud, for da kunne man faktisk ikke engang åpne munnen. Men er det noen som mener at absolutt alt er tillatt? Nei, sier jeg, alle har sine begrensninger basert på sin egen virkelighetsoppfatning, og da koker det ned til hvilken grad av ytring den enkelte vil tillate.

 

Jeg synes nemlig selve begrepet "Ytringsfrihet" er misbrukt og helt misoppfattet dersom man snakker om noe som helst annet enn absolutt frihet. 'Ytring' er som graviditet; man kan ikke være litt. Enten så er det Ytringsfrihet eller så er det ikke.

 

Selv synes jeg man bør angripe saken med et par enkle spørsmål;

 

1) Skal man ha absolutt ytringsfrihet?

 

2) Hvis svaret er ja, da er saken egentlig ferdig debattert. Hvis nei: Da må det gå en grense et eller annet sted, hvor skal den gå, og hvorfor akkurat der?

 

Det som dessverre ofte skjer i ytringsfrihetsdebatter er at de som er for en liberal holdning til ytringer enten blir tatt til inntekt for absolutt ytringsfrihet eller til og med inntar den stillingen selv, mens de som ønsker mer restriktiv ytring blir svertet som sensurhungrige fascister. Det blir for ofte slik at debatter om temaet utvikler seg til skyttergravskriger der de tilstedeværende skriker ut sine velkjente meninger som om de var vårkåte påfugler.

 

Prinsippdebatten om absolutt ytringsfrihet eller ei kan være interessant nok, men i et realpolitisk samfunn vil jeg ikke høre flere krangler "for eller mot Ytringsfrihet", men heller høre hvilken grad av ytring debattantene mener vi skal ha i Norge. Hvem vil være først ute?