Psykiatri på sitt beste?

 

 

Det er gjerne slik i livet at vi legger best merke til det som berører oss mest. Noen ting engasjerer vi oss mer i, fordi vi får det nærmere inn på livet.

Jeg har aldri tenkt over hvorvidt tilbudet til mennesker med psykiske lidelser har vært bra nok i kommunen vår, før jeg fikk oppleve det på nært hold.

               En ung mor med et flott hjem, i fast jobb og under utdanning – møtte veggen. Hun var ikke lenger i stand til å takle sine daglige gjøremål, eller å glede seg over livet. Bare det å stå opp av sengen ble en anstrengelse. Fremtiden, også dagen i dag, ble mørk og uklar. Angst ble en dagligdags følelse.

               Når noen i ens nærhet blir rammet av slike lidelser blir vi lett maktesløse. Vi kan ikke gjøre mye annet enn å være tilstede, samt å stole på at fagfolk trår til med kyndig kompetanse.

All ære til leger og ambulansepersonell de gangene vi søkte hjelp utenfra. Men så stoppet det opp…

Når hun da hadde ventet i kø og endelig fikk plass til behandling, forventet både hun selv og vi rundt henne at situasjonen skulle bli bedre. Det ble den ikke. Vi pratet jevnlig med henne under innleggelsen og fikk full informasjon om forskjellige medikamenter hun ble satt på. Noen ganger kunne hun ikke engang prate forståelig, fordi hun var så påvirket. Det ble arrangert en håndfull samtaler i denne perioden. 15-30 minutter i uka var den tilmålte tiden med psykolog. Men å åpne sitt innerste og mest sårbare i et rom fullt av mennesker er det vel de færreste som klarer. Slik gikk dagene og ukene. Hun ble oppbevart der nesten halvannen måned første gangen, før hun omsider kom hjem i verre forfatning enn da hun ble innlagt.

               Hva skjedde med behandlingen av lidelsen hun ble innlagt for? Skal det være slik at når man endelig får plass for behandling, så får man ikke hjelp likevel? Er de kostbare institusjonsplassene bare til oppbevaring?

I dette tilfellet manglet den viktigste biten, nemlig hjelp av psykolog eller psykiater under oppholdet. Er det virkelig så vanskelig å få til, når pasienten allerede er tilstede og de andre forholdene ligger til rette?

Vi kan si og mene så mangt om sykehus- køer og bruk av skattekronene våre. Men uansett hvordan vi ser på det kan vi ikke godta at pasienter og pårørende bare kommer nesten i mål, for så å måtte begynne forfra igjen.

 

 

 

Miriam Nesje

3. kandidat kommunevalget

Flora FrP