Tale 17. Mai 2008, Mære skole. Av Endre Skjervø

Gratulerer med dagen alle sammen!

Det er trivelig å se så mange festkledde og glade ”sparbygg” i Mærehallen. Det er noe eget ved 17.maifeiringen på Mære. Barnetog og musikk, og det Norske flagg. Ja for og ikke glemme is! Hva hadde vel 17.mai vært uten is…

Over hele landet - i by og land, feires 17.mai med stolte tradisjoner - Hvor barnetoget er ryggraden i det hele. Å samles slik vi gjør nå, for å feire 17.mai – er viktigere enn mange tror. Alt for mange av oss tar denne dagen som en selvfølgelighet. Og glemmer ofte hvorfor vi feirer 17.mai. 

Vi er samlet i dag for å feire nasjonaldagen, Norges Nasjonaldag!

Når vi i dag samles for å minne grunnlovens og nasjonens tilblivelse på Eidsvoll i 1814, mener jeg det er viktig også å se på de historiske hendelser som ligger til grunn for denne dagen.  La oss dvele litt ved selve Grunnloven. Da den ble underskrevet ble den betraktet som en av Europas mest liberale. Den sikret innbyggere frihet i en langt større utstrekning enn det som hadde vært tilfelle tidligere. Spesielt er det verdt å nevne trykkefriheten, etableringen av Norge som rettsstat gjennom innføringen av maktfordelingsprinsippet, og sikringen av privat eiendomsrett.

Når vi dag feirer denne dagen, gjør vi det med den største selvfølgelighet. Med det har ikke bestandig vært slik. Vi fikk ikke vår fullstendige frihet i 1814, fordi vi inngikk union med Sverige med felles konge som var svensk, men vi fikk vårt eget storting og fikk endelig retten til å styre landet vårt selv. Gleden blant det norske folket var stor i 1814, og i årene etter utviklet 17.maiferiringen seg, og ble stadig mer og mer omfattende.

Når Stortinget ønsket å feire 10-årsdagen for grunnloven med en offisiell fest, fikk de imidlertid sterk motbør fra svenskekongen. Stortingsrepresentantene valgte da, for ikke å krenke den svenske kongen, å avlyse markeringen.  I 1826 hadde Svenskekongen hadde over lengre tid sett seg lei på feiringene som utspant seg hver 17. Mai, spesielt blant studenter og valgte derfor å true studentene med at de ikke fikk jobb i staten, mens embetsmenn og andre statsansatte fikk trusler om avskjedigelse, hvis de deltok i 17.mai feiringen.  Året etterpå valgte studentene allikevel å feire i full offentlighet, blant annet ved å fremføre den nye nasjonalsangen, Sønner av Norge. Resultatet ble at kongen avskjediget sin stattholder, som året før hadde fått ordre om å forhindre feiringen.  (det nærmeste vi i dag kommer stattholder, er dagens Fylkesmannen) Noen år etterpå, i 1829, ble militæret brukt til å bryte opp 17.maifeiringen. og det ble nedsatt en kommisjon som skulle granske om bla. Henrik Wergeland var ”beskjænket” eller om han kun var munter under feiringen. Kommisjonen anbefalte tiltale mot til sammen 12 personer, deriblant Henrik Wergeland. Ble man av myndighetene ”oppdaget” i å juble for høyt og feire i for stor grad, ja så ble man ofte arrestert og i noen grad også straffet.  Dette viser altså at selv i vår egen, relativt nære fortid, har kampen for ytringsfrihet og frihet til å feire Norge som nasjon, vært under angrep. Dette gjør etter min menig at vi ikke må la kampen for ytringsfriheten gå i glemmeboken, den er alt for lett å ta som en selvfølgelighet.

Det er gledelig at vi kan samles i dag, med flagg, nasjonalsang og musikk, uten at dette fører til noen form for trusler om politiovergrep, bruk av forsvaret, eller avskjedigelse. Vi kan simpelthen konsentrere oss om å feire vårt kjære Norge og nasjonaldagen.

9. April 1940 ble Norge på en brutal måte igjen tvunget til å kjempe for sin frihet. Tyskland sendte store tropper for å innvadere oss, med planer om å ta kongen. Takket være stor forsvarsvilje, om noe redusert evne på grunn av nedbyggingen av forsvaret i årene før krigen, fikk vi hindret dette og kongen kunne søke tilflukt i England. Store offer ble også gjort i forbindelse med bombingen av Steinkjer. Selv om ingen menneskeliv gikk tapt den 21. April i 1940, var raseringen av Steinkjer et faktum på grunn av tyskernes bomber. 80 % av bebyggelsen ble offer for bombene før angrepene var over. Byen med spir var borte for alltid. Den 22.april kom de tyske styrkene innover mot Sparbu og Steinkjer. Ved Røskje ble det kamp med engelske soldater, men etter et par timers kamp dro de videre og kom etter hvert til Vist, og forente seg med de tyske styrkene som kom fra Straumen.  Dette førte til at den engelske troppen på Vist ble angrepet fra to sider og kom under kryssild. Kampene på Vist ble relativt dramatiske. Etter hvert måtte de engelske soldatene trekke seg tilbake, noen gjennom skogen mot Henning, andre mot Steinkjer, med tyskeren etter.

Den 3. mai 1940 kapitulerte de norske styrkene for den tyske krigsmakten. Etter dette ble Steinkjer styrt av tyske myndigheter fram til frigjøringen.

Hverdagen var hard under krigen, med rasjonering, frihetsberøvelse og en stadig frykt for tyske overgrep. Først over fem år etterpå, 8. Mai 1945, ble endelig Norge igjen et fritt land. Dette mener jeg at 17. Mai er dagen for å minnes.

Nå kan en spørre seg om det er rett å trekke slike negative hendelser inn i en tale på en gledens og feiringens dag som nasjonaldagen er. Jeg mener dagen er til for å feire oss selv, og ikke minst de som har gått før oss og sikret oss de friheter og muligheter vi i dag har som nasjon og nordmenn.

Ved å rette en takk og en tanke på nettopp de som sto imot overmakt i 1829 og i 1940, vil vi også sikre at vi i all overskuelig fremtid kan være frie nordmenn som uhindret får feire 17. Mai som nasjonaldag, i ett fritt og uavhengig Norge!  Det er viktig å trekke lærdom for både voksne, barn og unge, at frihet er ikke et selvsagt gode.  Det er noe som vi må hegne om og forsvare.  Og retter vi blikket utover Norges grenser ser vi at det er mange som må kjempe for sin frihet også i dag. For meg betyr det også at vi må hjelpe andre land og folk til å oppleve det vi tar for selvsagt: frihet fra tyranni og tvang.

Vi har den friheten fordi noen av dere og våre foreldre, besteforeldre og våre oldeforeldre kjempet for den.  Det må vi aldri glemme.

Jeg vil avslutte med å gjøre Fritjof Nansens ord til mine. Han holdt i 1905, 17.maitalen på Festningsplassen i Kristiania, hvor han oppfordret alle til å stille seg bak kravet om selvstendighet, som vi også fikk i 1905.

Han avsluttet sin tale slik:

La oss tro, at vårt trefarvete flagg skal alltid hver 17de mai vaie fritt på stangen som i dag, over et folk med tro på sig selv og med tro på sin fremtid, det skal vaie over ett Norge”.

Igjen, Gratulerer med dagen alle sammen!