Bløff om Frpsøkomiske politikk

 Det er nemlig
ikke sant at økt bruk
av oljepenger vil sette
norsk økonomi over
styr eller «kjøre økonomien
i grøfta», slik
Frp-kritikerne hevder,
skriver Knut A. Mork

Etter måneder med det jeg
anser som uverdige angrep
på det som nå i meningsmålingene
er landets
største parti, klarer jeg ikke
med god samvittighet å ti
stille lenger.

Ikke så å forstå at jeg ønsker å framstå
som partiets talsmann. Jeg har
aldri vært tilknyttet partiet, har aldri
stemt på det og er uenig i flere deler av
partiets program. Men jeg føler det er
på tide å bringe debatten nærmere
sannheten.

Stemmer ikke
Det er nemlig ikke sant at økt bruk av
oljepenger vil sette norsk økonomi
over styr eller «kjøre økonomien i
grøfta», som det ofte uttrykkes. Dette
er populære formuleringer med innhold
som sjelden spesifiseres, og jeg
forstår godt hvorfor. De stemmer
nemlig ikke. Mens staten har økt sin
bruk av oljepenger jamt og trutt i sju
år, har vi opplevd en vekstperiode
nærmest uten sidestykke. Heller ikke
stemmer de med internasjonale
erfaringer. For
mens noen land har klart å
sette formuer over styr,
kan ikke jeg se at oljeinntektene
har ødelagt økonomien
i Texas eller California.
De siste års kraftige
vekst i Russland eller statene
omkring den arabiske
Golfen kan heller neppe
tolkes slik.
Selvfølgelig må vi regne
med at økt bruk av oljepenger
øker det generelle etterspørselspresset.
Det vil
bedre lønnsomheten hos
dem som kan levere de tjenestene
som staten da etterspør,
slik at andre typer virksomhet
taper konkurransen om noe av arbeidskraften.
En kan søke å unngå dette
ved for eksempel å la utenlandske
entreprenører bygge veier og jernbaner.
Men i en overgangsperiode er det
trolig realistisk å vente noe høyere
renter og en viss innskrenkning av tradisjonell
industri.
Men det er ingen grunn til å vente
dramatisk renteoppgang, enn si noe
som en gang kan likne på å sette økonomien
over styr eller kjøre den i grøfta.
Norsk økonomi er fleksibel nok til å
klare slike overganger, bare ikke den
reguleringskåtheten som preger dagens
regjering får ta overhånd. Se bare
på de dystre spådommene som ble
lagt fram etter at rentene ble satt opp
og krona styrket seg i 2002. Industrien
har på ingen måte forsvunnet; den har
tilpasset seg. Verft som før bygde
skipsskrog, bygger nå rigger eller tar
inn rigger bygd i utlandet og utstyrer
dem som spesialfartøy. Forandringer
ødelegger ikke; det er de som gir framskritt.
Handlingsregelen
Heller ikke er det sant at den såkalte
handlingsregelen sikrer fornuftig bruk
av oljepengene. Regelen ble til som et
svar på krav fra velgerne om å få del i
noe av det raskt voksende oljefondet.
Fram til 2001 hadde de ledende politikerne
hevdet at all bruk av oljepenger
ville være skadelig. Så kom de på
en regel om at vi bare skal bruke en del
av rentene (såkalt normal realavkastning),
slik at hovedstolen aldri skal bli
rørt. Spørsmålet om hvorfor det skulle
skape mindre press å bruke bare rentene
når all bruk av oljepenger skulle
være pressdrivende, ble bekvemt feid
til side. Så fikk vi en regel som blir for
streng i perioder med høye investeringsbehov,
men som samtidig hevdes
å være for slapp i forhold til
framtidige pensjonsforpliktelser.
(Det siste kan godt
ha endret seg med oljepriser
over $100; men det har,
så vidt jeg vet, ingen regnet
på ennå.)
Enn videre er det ikke
sant at økt bruk av oljepenger
vil ruinere velferdsstaten.
Jeg vil hevde at velferdsstatens
grunnleggende
idé allerede er blitt satt til
side ved at alskens ordninger
tar ressursene fra det
velferdsstaten i utgangspunktet
skulle gi oss, nemlig
verdig omsorg for gamle
og syke. Her gis det nå stadig
nye løfter samtidig som budsjettene
kuttes, mens budsjettdisiplin søkes
oppnådd ved økt byråkrati. Jeg føler
dette systemet er godt på vei ruinert
allerede. Det er tid for nytenkning.
Uenig i Frps politikk
Ikke misforstå meg. Som mange andre
er jeg uenig i mye av Fremskrittspartiets
politikk. Men det er ikke sant at
deres forslag til de grader skiller seg
fra den politikken som i praksis er ført.
Jeg er skeptisk til en industripolitikk
som blander private og offentlige (nasjonale?)
interesser, men kan neppe
se den er verre enn det Arbeiderpartiet
har stått for siden krigen. Heller
ikke ønsker jeg en kulturpolitikk som
ignorerer klassisk musikk, kunst og
litteratur, men har vanskelig for å se
at noen kan favorisere popkulturen
mer enn vår festivalkåte, nåværende
kulturminister.
Jeg gremmes over forsøk på å bortforklare
menneskelige bidrag til global
oppvarming, men imponeres heller
ikke over luftige månelandingsprosjekter
eller store taler på internasjonale
konferanser. Og selv om jeg
skulle ønske meg en langt mer liberal
innvandringspolitikk, har jeg vanskelig
for å se annet enn at Frp på dette
området våger å si høyt det de andre
partiene lenge har gjort i praksis. Å
kalle dette et annet menneskesyn, opplever
jeg som både hovmodig og hyklersk.
La oss holde oss til sannheten.