Utviklingspolitikk

Utviklingslandene må gis mulighet til økonomisk utvikling. De må derfor få adgang til å selge sine varer til Norge uhindret av restriksjoner og spesielle avgifter. Vi kan ikke godta en utviklingspolitikk som går ut på å bygge ut et produksjonsapparat i fattige land, for deretter å begrense vareflyten fra de samme landene. Staten bør legge til rette for at norsk næringsliv kan etablere seg i fattige land. Det er gjennom utvidet handel med de fattige landene vi kan gi våre beste bidrag. 

Tradisjonell bistandspolitikk har slått feil. Erfaringene har vist at land som har mottatt mest norsk bistand, er blitt helt avhengige av bistanden, og at bistanden har bremset nødvendige økonomiske og demokratiske reformer i utviklingsland. Forskning indikerer at utenlandske bistandspenger kan forsterke korrupsjonen i fattige land, siden det blir mer lønnsomt å arbeide for å få mer bistand enn å skape egne verdier.

Fattigdom skyldes også de enkelte lands interne, politiske veivalg. Produksjonsevnen og innsatsviljen hos et folk blir mindre når det undertrykkes av totalitære styreformer og planøkonomi. Enkelte land har kommet seg ut av uføret ved å innføre et markedsøkonomisk system, og mer frihet for den enkelte. Det bør oppmuntres til en slik utvikling også i andre fattige land. Målet må være å stimulere til en effektiv jordbruksproduksjon, slik at sult kan forhindres og tørkekatastrofer kan forebygges. Dette gjøres best gjennom å innføre markedsøkonomi, samt ved å åpne opp for fritt salg av fattige lands landbruksprodukter.

Så lenge det ikke er mulig å få flertall for å begrense den statlige bistanden, vil vi arbeide for at den bistanden som gis, skal få størst mulig effekt. Dagens bistand har ifølge økonomiske eksperter liten eller ingen virkning i mottakerlandene fordi u-hjelpen gis til de landene som har den dårligste økonomiske politikken. Bistand bør kanaliseres til landene som arbeider aktivt for å åpne for frihandel, oppheve prisreguleringer og er villige til å balansere sine offentlige budsjetter.

Hovedtyngden av norsk bistand bør konsentreres om utviklingen av næringslivet og infrastrukturen, formalisering av eiendomsretten, undervisning og det å skape arbeid for lokalbefolkningen. Det helt sentrale i ethvert lands utvikling er at det skapes arbeidsplasser. Med arbeidsplassene følger inntekter for den enkelte. Dette gjør at familien kan forsørges og gis en bedre levestandard, og at barn kan få utdanning. Samtidig skapes det skatteinntekter som tillater utbygging av infrastruktur, sosiale og helsemessige tilbud.

Fremskrittspartiet vil:

• begrense statlig bistand
• innføre frihandel ved å bygge ned importrestriksjoner som blant annet rammer u-land
• oppmuntre til frivillig bistand gjennom humanitære organisasjoner
• gi hjelp til land som uforskyldt er kommet i nød ved for eksempel naturkatastrofer
• unngå at norsk bistand bidrar til korrupsjon
• kanalisere u-hjelp til landene som arbeider aktivt for å åpne for frihandel og som er villige til å balansere sine offentlige budsjetter
• at Norge viser sin støtte til demokratiske stater som er utsatt for internasjonal terrorisme eller trusler fra andre land. Dette gjelder for eksempel land som USA, Israel og Taiwan