Valgfri omsorg!
I en rekke kommentarinnlegg og leserbrev har FrPs Gina M. Johnsen i Østlandsposten engasjert seg sterkt for et privat omsorgstilbud til innbyggerne i Larvik. Ikke uventet har hun møtt sterk motstand fra de ansattes medlemsforbund (Fagforbundet) og den politiske venstreside. Dette har ikke avholdt Gina M. Johnsen fra å påpeke falskheten i motstandernes argumentasjon. - Ad. de ansattes rettigheter i første rekke, og ikke brukernes trygghet og rettigheter. Falskheten er påtagelig! - Vi gjengir et av Ginas innlegg fra ØP 20.juli 2011.
Fylkesleder i fagforbundet, Merete Dahl, beskriver i Østlandsposten tirsdag 12.juli et fremtidig skrekkcenario hvis private aktører får slippe til i Helse- og omsorgssektoren.
Innlegget har fokus på de ansattes rettigheter og beskriver det å jobbe i privar sektorsom en "risikosport". Det kan virke som at det eneste "saliggjørende" er å være offentlig ansatt.
La meg si det med en gang. - Merete Dahl og fagbevegelsen er kun opptatt av de ansattes rettigheter og en stor offentlig sektor. - Arbeiderpartiet kjemper side om side med fagbevegelsen mot likebehandling av private og offentlige tilbud av omsorgstjenester. Fagforbundets leder Jan Davidsen og leder for Norsk sykepleierforbund Lisbeth Normann hevder at de er under angrep av "fanden" selv; det private kommersielle selskap. - "Bestemor på anbud" er tørket støv av og tilhengerne av kommunalt monopol overbyr hverandre i kampen om oppmerksomhet.
Fremskrittspartiet er først og fremst opptatt av brukerne. Vi har en grunnleggende tro på verdien av å la brukerne selv få bestemme hvem man skal motta hjelp fra. - Kommunen har krevende oppgaver foran seg i årene som kommer. Det blir stadig fler eldre og mange har et ønske om å bo hjemme så lenge de kan. - Hele samfunnet er slik innrettet at om du trenger en rørlegger eller snekker, så velger du selv den du mener er best. hvorfor er det da så kontroversielt at man ønsker samme valgmulighet når man trenger hjelp til det mest intime og personlige?
Debatten i kjølevannet av Adecco-saken har medført mye bra. Man har ryddet opp i en rekke uakseptable ordninger. Likså har den gruppe ansatte kommet til orde, nemlig alle de tusen som jobber privat og trives med det. - Ikke alle kan være ansatt i offentlig sektor, og enda viktigere, ikke alle ønsker det heller. - Rekrutteringen til omsorgsyrkene synker. Kommunen sliter med å rekruttere nye ansatte. Er det da riktig å ekskludere dyktige sykepleiere eller andre fagarbeidere fordi de ikke vil være offentlige ansatte?
Etter 2015 antas andelen av yrkesaktive å falle samtidig som vi får et økt ressursbehov innenfor pleie og omsorg. I den sammenhengen er det veldig viktig med endringsvilje og samarbeidsvilje mellom offentlig og privat sektor. - Tilslutt en liten historie om hvor langt (eller kort ?) det kan være mellom teori og praksis. "Dagbladet kunne i 2003 fortelle at Gro Harlem Brundtland og søsteren Hanne Harlem sørget for sin gamle mor etter alle kunstens regler. Inga Harlem bodde på et sykehjem i Oslo, drevet av private. For at moren skulle få den omsorgen hun ønsket, ansatte familien i tillegg en personlig assistent. Den kvinnlige assistenten skulle gå turer henne, spise med henne og være bindeledd til familien. Ordninge varte i flere år. Gro Harlem Brundtland hadde ingen ønsker om at artikkelen skulle publiseres.
Fremskrittspartiet vil ha en varm, verdig og valgfri omsorgssektor der den enkelte selv bestemmer over eget liv.