1. Uverdig med køer innen helse- og omsorgstjenester

Fremskrittspartiets Landsmøte konstaterer at landet økonomisk går med kjempemessige overskudd i statsøkonomien og at oljefondet forventes å nå ca. 6.000 milliarder i 2020.

Det er positivt og fornuftig å legge til side i gode dager for å ha noe i muligens vanskeligere tider, men FrP vil avvise at det er nødvendig å prioritere fremtiden så høyt som det legges opp til. Noe mer bør kunne investeres i infrastruktur og velferd for de som trenger omsorgs- og pleietjenester. Mangel på penger kan ikke brukes som begrunnelse for å opprettholde køer og ventelister i denne sektoren. Under den rødgrønne regjeringen har helsekøen i Norge vokst fra 200.000 til 270.000 personer, og i følge en undersøkelse gjort av TV2 viser at ca 3000 eldre står i kø for sykehjemsplass.

Landsmøtet vil be stortingsgruppen på nytt fremme forslag om at finansieringen av eldreomsorgstjenester som hjemmehjelp, hjemmesykepleie, omsorgsboliger, sykehjem med mer må overføres fra kommunene til folketrygdsystemet og at rammebevilgningssystemet må erstattes av et regelstyrt system. Eldreomsorgstjenester som en medisinsk- og sosialfaglig vurdering tilsier å være nødvendig skal tildeles basert på betaling fra folketrygden etter prinsippet om at pengene følger brukeren som selv skal kunne velge tjenesteleverandør.

Det må være behovet for tjenester som styrer pengebruken slik det er for uføretrygd, sykepenger, alderspensjoner, med mer.

8. Behov for nye arbeidstidsbestemmelser i arbeidsmiljøloven

Arbeidstakernes livssituasjon er i stadig endring. Vi reiser stadig mer og prioriterer sammenhengende fritid, aktiviteter, frivillig arbeid og tid til jobb annerledes enn før. Det som var et hensiktsmessig verneregime for 20 – 30 år siden, fungerer ikke nødvendigvis like godt i dag. Med teknologiske hjelpemidler kan arbeid for mange yrker utføres uavhengig av tid og sted. Arbeid blir mer en tilstand, enn en tilknytning til arbeidsstedet.

Fremskrittspartiet mener derfor at begrepet arbeidstid er modent for revisjon. Ulike sektorer og arbeidstakere har ulike behov. Hva som er faktiske trusler mot den enkeltes helse og velferd varierer i stor grad, slik arbeidslivet generelt varierer. Muligheten for hvile etter arbeidsintensive økter varierer.

Lovverket er lite tilpasset behovene i arbeidslivet. Dette gjelder blant annet innen vitale samfunnsområder som samferdsel, helse og pleie og omsorg, hvor det er behov for aktivitet i løpet av hele døgnet, i helger, og høytider. Det samme behovet er også til stede i det kunnskapsbaserte arbeidslivet.

I kommunens helse- og omsorgsektor er blant annet "Nordsjøturnus" med lange økter på jobb og påfølgende lange friperioder ønsket av mange arbeidstakere, og ikke minst av brukere.

Norge har den høyeste sysselsettingen i verden blant kvinner. Når både menn og kvinner er representert i arbeidslivet, ofte i 100 pst. stillinger, er fleksible ordninger en nødvendighet. Dessverre gir ikke arbeidsmiljøloven tilstrekkelig adgang til slike fleksible ordninger.

Fremskrittspartiet mener at arbeidstidsordninger som er bedre tilpasset samfunnets og den enkelte arbeidstakerens behov er avgjørende. Fremskrittspartiet har merket seg at 6 av 10 arbeidsgivere mener at større fleksibilitet i arbeidstidsordninger også vil bidra til å inkludere flere som i dag faller utenfor arbeidslivet, samt at 4 av 10 mener at arbeidstidsbestemmelsene i liten grad reflekterer ansattes behov for fleksibilitet i ulike livsfaser, jf. Spekters arbeidsgiverbarometer 2011.

De aller fleste arbeidstakerne er engasjerte og vil måles på resultater, ikke på tilstedeværelse. Fremskrittspartiet erkjenner at arbeidstakere og arbeidsgivere er gjensidig avhengige av hverandre.

Morgendagens arbeidsliv er avhengig av en rammepreget lovgivning som kan fungere for hele arbeidslivet, alle bransjer, sektorer og alle kategorier arbeidstagere. På den bakgrunn vil landsmøtet i Fremskrittspartiet gå inn for et mindre detaljert regelverk med større grad av fleksibilitet. Loven skal selvsagt beskytte arbeidstakere mot misbruk, samt sikre forsvarlig helse, miljø og sikkerhet på norske arbeidsplasser.

Fremskrittspartiets landsmøte vil:

• At dagens bestemmelse om normalarbeidstid opprettholdes. Kortere arbeidstid kan fortsatt avtales enten gjennom tariffavtale eller etter avtale med den enkelte.
• At overtidsbestemmelsene knyttet til frivillig overtid skal oppmykes og liberaliseres, dog slik at samlet arbeidstid som hovedregel ikke overstiger 13 timer i løpet av 24 timer, eller 48 timer i løpet av sju dager, slik reglene er i dag.
• At grensen for maksimal arbeidstid i en enkelt uke ikke skal overstige 60 timer, eller overstige 48 timer i gjennomsnitt over 8 uker. Dagens regler for betaling av, og pålegg om overtid, videreføres.
• At det tillates opptil 400 timer overtid i året. ( I dag 200 timer)
• At ukehvilen skal tilstrebes lagt til søndag, men liberalisere reglene for hvem som kan utføre søndagsarbeid.
• At lovens bestemmelse om nattarbeid gjøres mer fleksibel, samt utvide adgangen for flere typer virksomheter til nattarbeid..
• Tillate "nordsjøturnuser", og andre alternative turnuser, i helse, omsorgsektoren, og servicenæringen. Alternative turnuser skal kunne fremforhandles lokalt. Dette innebærer at de sentrale fagforbundenes vetorett mot alternative turnuser fjernes, og at godkjenning av alternative arbeidstidsordninger legges til Arbeidstilsynet.
• Lovfeste permitteringer, slik at alle arbeidstakere sikres tilsvarende rettigheter som ansatte med tariffavtale.
• Fjerne bestemmelsen om at arbeidsforholdet kan bringes til opphør, uten annen saklig begrunnelse, når arbeidstaker fyller 70 år.
• Gjøre arbeidsmiljøloven til en rammepreget lov som kan fungere for hele arbeidslivet, alle bransjer, sektorer og alle kategorier arbeidstakere.

 

11. Bygg infrastruktur nå!

Til tross for at Norges formue er større enn noen gang i historien, lar våre myndigheter både vei og jernbane forfalle. Resultatet er veier med dårlig sikkerhet og dårlig fremkommelighet. Nå har til og med Albania høyere hastighet på trafikken mellom sine byer enn hva vi har mellom byene i Norge.

I et land med så mye kapital som Norge, burde man forvente at staten gjorde en innsats for å istandsette en moderne infrastruktur, både av vei og bane. Investeringer i norsk infrastruktur vil være med å bedre Norges konkurranseevne.

Rundt de store byene er det en sterk befolkningsøkning. I Stavanger, Bergen, Trondheim og Oslo øker befolkningen rekordraskt. I Osloregionen tilsier prognosene at folketallet vil øke fra 1,2 mill til 1,65 mill frem til 2040, noe som krever en massiv investering i infrastruktur.

Langs kysten er stamveinettet fortsatt sammensatt av en lang rekke fergestrekninger som forsinker trafikken. Mellom Kristiansand og Trondheim er det fortsatt 8 fergestrekninger.

Deler av jernbanenettet er fortsatt uten elektrisitet, uten dobbeltspor, uten skiftespor og uten moderne signal- og sikringssystemer.

Fremskrittspartiets Landsmøte vil derfor:

• Opprette et statlig investeringsfond til infrastruktur på 500 milliarder

• At Stortinget skal vedta og bevilge flerårige investeringsbudsjetter

• Prioritere modernisering av jernbanen, og utbygging med spesielt fokus på de tettest befolkede områdene, og på utfordringene i og rundt Oslo

• Gjøre veiprosjekter så store at de også blir interessante for utenlandske entreprenører

• Sikre statlig regulering av riksveinettet, hvor kommunene gis uttalerett

• Sikre en forsvarlig støyskjerming av alle nye veiprosjekter

• Fjerne bomstasjonene i Norge

• Tilbakeføre fylkesveiene til staten og fjerne veivedlikeholdsetterslepet

• Bygge motorveier med midtdeler i tråd med FrPs forslag til NTP

• Bygge veiforbindelser for å fjerne fergestrekninger på riksveinettet, eksempelvis på E39 Kristiansand – Trondheim

14. Styrk realfagene i grunnskolen

Elevenes interesse for, og kunnskaper i realfagene trenger å styrkes. Samtidig finnes det for få lærere med god realfaglig kompetanse. Med bakgrunn i de utfordringer næringslivet og det offentlige står overfor med økende behov for fagpersonell som ingeniører, helsepersonell, lærere og andre yrker der realfagkunnskaper er viktig, må kommunene få muligheter til en fellesinnsats for å styrke elevenes kunnskapsnivå innen realfagene allerede på grunnskolenivå. ”Newton-konseptet” lar studenter og elever i grunnskolen utføre praktiske oppgaver i rom som inneholder utstyr som fremmer aktivitet.

En større grad av valgmuligheter for elevene vil kunne bidra til å redusere frafallet videregående skole. Frafallsproblematikken er mest fremtredende innenfor yrkesfagene, der om lag halvparten slutter eller får ”ikke bestått” i løpet fem år. I dag er det slik at kompetansemålene i fellesfagene (norsk, engelsk, matematikk, naturfag og kroppsøving) er de samme som for studieforberedende programmer, men elever innenfor studieforberedende har flere kompetansemål og timer. Selv om bakgrunnen er at elever som velger yrkesfaglig skal kunne oppnå studiekompetanse, er resultatet av en slik utdanningspolitikk stort frafall av de som sliter med teori- og allmennfag. Fellesfag som er relevante for studiespesialiserende linjer bør kunne velges bort, mens eleven likevel må kunne få en yrkeskompetanse i form av et fagbrev.

Samtidig ser vi at elever som hopper av videregående skole mottar stønad fra NAV, og derved opplever negative incentiver i forhold til å fortsette skolegangen. I dag får studenter som dropper ut av videregående skole inntil 6000,- kroner pr. mnd fra NAV. Flere tusen ungdom mottar denne støtten årlig. Gode intensjoner ender derved opp med negative konsekvenser for samfunnet, og for den enkelte.

Regionreformen har alvorlige økonomiske konsekvenser for fagskolene innenfor tekniske og maritime utdanninger. Den statlige stykkprisen tar ikke høyde for at dette er de dyreste utdanningslinjene. I en tid hvor industrien møter trange tider og lavere ordreinngang bør satsingen på fagskolene økes, for å sikre kompetansen for konkurranseutsatt norsk maritim og teknisk industri.

 

Landsmøtet ber stortingsgruppen foreslå de nødvendige tiltak, som:

• I større grad tilrettelegger for at kommunene kan finansiere Newton-rom, for å styrke realfagene i sine skoler.

• Gir yrkesfagelevene mulighet til å velge egne yrkesfagrettede læreplanmål i fellesfagene for de enkelte yrkesfagprogrammene.

• Hindrer at NAV-stønad til elever i videregående skole oppleves som incentiver til å droppe ut, og erstattes av incentiver til fortsatt skolegang.

• Fullfinansierer fagskolene innenfor tekniske og maritime utdanninger, og unngå at dette går på bekostning av fylkenes evne til drift av den videregående skole.

15. FrP - kommunen

Dagens situasjon innenfor kommunesektoren er opplevelsen av stadig nye oppgaver uten finansiering, underfinansiering av hele kommunesektoren, evig svarteperspill mellom lokalt og sentralt nivå, ingen kopling mellom lokal verdiskaping og lokale inntekter og overstyring av lokal selvstyre i arealsaker.

Fremskrittspartiet ønsker JA-kommuner som er til for innbyggerne og ivaretar ombudsrollen overfor den enkelte borger. Kommunene skal være opptatt av service og se på innbyggerne som kunder – ikke problemer.

Fremskrittspartiets Landsmøte ønsker å gjenreise det lokale selvstyret uten detaljstyring frå regjering og fylkesmenn. Det er en forutsetning at kommunen har gode fagmiljø og kompetanse – derfor må frivillige kommunesammenslåinger i større grad enn nå skje. Men også innsigelsesrettet må fjernes – kun på den måten ansvarliggjør vi lokalpolitikerne – som tross alt kan fjernes hvert 4. år dersom sjefene, nemlig velgerne, ikke er fornøyd. Det samme kan man ikke gjøre med byråkrater som i dag har all for stor makt å fremme innsigelser.

Kommunesektoren er den viktigste velferdsprodusenten i landet og må sikres bedre økonomiske vilkår for å levere innbyggerne gode tjenester. Det må også bli en kobling mellom lokal verdiskaping og lokale inntekter.

Fremskrittspartiet vil:

• Ha fortgang i frivillige sammenslåingsprosesser av kommuner der det er naturlig gjennom økte virkemidler for gjøre det mer attraktivt og sikre at man ikke taper økonomisk på det.

• At deler av selskapsskatten igjen skal bli igjen lokalt der verdiene skapes.

• At fylkeskommunen legges ned som forvaltningsnivå og oppgavene overføres i stor grad til kommunene

• At Fylkesmannen mister sin innsigelsesrett overfor vedtak fattet av folkevalgte lokale organ