Den konstante utfordringen for Norge er vårt forhold til EU. Et forhold som er basert på det nasjonale kompromiss, EØS. Her er kjernen av problemet. Ikke at vi har en EØS-avtale. Men at den for nesten alle, kun er et kompromiss. For de fleste var den aldri og vil aldri være målet med vårt forhold til EU.
EØS er det nest beste, og det er krevende å kjempe for det nest beste. Det er alltid noe bedre der fremme, gresset fremstår ofte grønnere på andre siden. Men en realpolitisk vurdering av det politiske landskapet, både i Norge og i Europa, tilsier at det er mange skyer som dekker for solen, og at det som fremstår som det nest beste, faktisk kan vise seg å være det beste.
Det nasjonale kompromisset, utspiller seg også i dagens regjering, som har ansvaret for å forvalte EØS-avtalen. Alle partier i regjering ønsker helst å bli kvitt avtalen. Da er det legitimt å spørre, hvem ivaretar EØS med den iver og entusiasme som er påkrevet?
Og når jeg stiller spørsmål ved ivaretakelse av EØS-avtalen, går ikke det på verken politisk eller administrativ profesjonalitet. Jobben gjøres, men det er grenser for hvor langt en regjering og et embetsverk kan strekke seg i optimale løsninger, når det å gå ut over trange rammer kan medføre en regjerings kollaps.
EØS-avtalens utilstrekkelighet er belyst. Vi trenger å oppdatere eller oppgradere avtalen. Men vi klarer ikke å etablere en felles strategi for å gjøre dette. Det er startet et arbeid for å se på erfaringer med EØS, veldig bra. Men her har nei-siden vært tydelig på at de ønsket evalueringen skulle handle mer om alternativer til avtalen, enn forbedringer av den. Og den debatten kommer til å få fornyet tyngde når rapporten legges frem.
Vi som har forsøkt å etterlyse en foroverlent EØS-strategi i flere år, har ofte fått høre at det er dumt av Norge å sette dette på sakskartet, vi kan risikere å få en avtale som er verre. Dette er en strategi som kan være holdbar i en periode, men på et eller annet tidspunkt, går den ut på dato. Nå når Lisboa-traktaten er vedtatt, er min påstand at den nå har gått ut på dato.
Norge har behov for en modernisert EØS-avtale og dette arbeidet skulle vært prioritert. Om et par år kommer en stortingsmelding om temaet, det er i overkant sent. Men for en splittet regjering, og en splittet opposisjon, så er det nok et kompromiss som er politisk greit nok.
Men det bør ikke være greit nok, vi bør gripe, for eksempel, den muligheten som Europaparlamentets indre marked komite har gitt oss, når de selv snakker om behovet for en oppgradering av EØS-avtalen.
I Norge er vi gode på å analysere konsekvenser og lese endringer i EU og Europa. Men vi er mindre gode på å omdanne våre analyser til nasjonale strategier for ivaretakelse av nasjonale interesser. Når vi enes om nasjonale strategier, som for eksempel i forhandlinger om grenselinje i Barentshavet, så gjøres det viktige fremskritt, på vegne av Norge. Men når vi er grunnleggende splittet, som i tilnærmingen til EU, så blir også politikken deretter.
Oppfordringen til oss alle, må være å ikke la primære holdninger til EU og EØS ødelegge for en mulighet til å ha en nasjonal agenda i møtet med EU, om en EØS-avtale som er tilpasset Lisboa-traktaten og det EU samarbeid vi ser i dag, som er noe annet enn det EU vi opprinnelig inngikk en avtale med.
Norge er en relevant partner for EU på viktige områder, vi skal ikke undervurdere EUs interesse for oss. Men et Norge som fremstår som, i beste fall uklare, i verste fall dypt splittet, i møte med EU – kan ikke forvente å få verken den oppmerksomhet eller de avtaler som vi trenger.
