Den enes død den andres brød

Dette gamle ordtaket har i politikken stor grad av gyldighet. Ved stortingsvalg strides partiene om å få flest mulige av de 169 setene på Stortinget. Når noen får flere får noen andre færre.

Ved stortingsvalget i 2009 klarte Venstres leder, Lars Sponheim, å ødelegge et mulig samarbeid på ikke-sosialistisk side, men han klarte samtidig også å ødelegge sitt eget parti. Venstre ble rammet av sperregrensen, da partiet kun fikk 3,9 % av de avgitte stemmer. Det betyr at partiet ikke kunne få utjevningsmandater, kun distriktsrepresentanter. Konkret gikk partiet fra ti representanter i stortingsperioden 2005 - 2009, til to representanter i perioden 2009 - 2013.

19. mars 2010 fikk Lars Sponheim belønning for sin innsats. Han ble av regjeringen oppnevnt til fylkesmann i Hordaland.

I meningsmålinger utover høsten i 2009 beholdt Arbeiderpartiet sin sterke stilling, mens Høyre gikk noe frem i forhold til valgresultatet. Oppslutningen om FrP var stabil.

Vinteren 2010 fortsatte de tendenser man kunne se fra høsten 2009 for de tre største partiene. På den andre siden av skalaen kunne man imidlertid registrere en bemerkelsesverdig endring, idet Kristelig Folkeparti i et par meningsmålinger falt under sperregrensen, noe som også for dette partiet hadde gitt et dramatisk utslag i antall representanter på Stortinget hvis det hadde vært valg.

Hvis tendensene holder seg frem til Stortingsvalget i 2013, vil slaget stå mellom en ikke-sosialistisk blokk bestående av FrP og Høyre, og en sosialistisk blokk bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og et kvasisosialistisk Senterpartiet.