VALGET I 2009

Valgresultatet ble det beste i partiets historie - 22,9 % av stemmene. En formidabel valginnsats ble dermed premiert. Noe som er særlig verd å merke seg er at FrPs fremgang denne gangen ikke var på bekostning av Høyre, som hadde meget dårlige resultater på meningsmålingene frem til sommeren, men fikk et løft under valgkampen og endte på 19,3 %.

Valgresultatet viste også at FrP har en sterkere stilling blant velgerne enn noen gang tidligere, og hvis man tar i betraktning valgkampens karakter og valgets rammebetingelser, så er dette ingen dårlig prestasjon.
Det er særlig fire forhold som gjorde at den rødgrønne bastion kunne beholde regjeringsmakten etter valget i 2009. Det første er den usikkerheten som ble skapt av finanskrisen, som ble innledet med konkursen i investeringsbanken Lehman Brothers 15. august 2008. Det andre er at de ikke-sosialistiske partier ikke hadde klart å etablere noe troverdig regjeringsalternativ, noe som til en viss grad gjenspeiler situasjonen ved valget i 2005. En viktig årsak til at det ved valget i 2009 ble oppnådd noen borgerlig enighet var Venstres uforsonlige holdning til FrP, legemliggjort i full tyngde ved Venstres leder, Lars Sponheim.

En tredje årsak var Arbeiderpartiets og LO's dessverre vellykkete forsøk på å skape myter om FrP's politikk, og så angripe FrP, ikke på grunnlag av partiets faktiske politikk, men mytene om partiets politikk. Ironien fremtrer i ettertid. Helvetesbeskrivelsene om hva som ville skje hvis FrP kom til makten har vist seg ikke i liten grad å stemme, men under den rødgrønne regjeringen med Jens Stoltenberg ved roret. På alle områder er Norge et land i forfall, oljemilliardene til tross.

Det fjerde forholdet er valgordningen. Også ved valget i 2009 var den en borgerlig overvekt av avgitte stemmer, og større enn i 2005. Likevel ble mandatfordelingen i Stortinget 86/83 i sosialistisk favør.

FrP økte sin stortingsgruppe med tre representanter, fra 38 til 41. Det innebar at alle partiets representanter som søkte gjenvalg fikk det, med et beklagelig unntak, nemlig Kåre Fostervoll fra Telemark.

For første gang i partiets historie fikk FrP stortingsrepresentanter fra alle landets fylker.

Et stort tomrom i partiets stortingsgruppe ble det etter tidligere partileder - gjennom 28 år - Carl I. Hagen gikk ut av Stortinget. Han fikk følge av to andre veteraner, Lodve Solholm og Thore A. Nistad. Lodve Solholm. Sistnevnte gikk til stillingen som fylkesmann i Møre og Romsdal, og han ble dermed partiets andre fylkesmann.

Med en stortingsgruppe på 41 representanter har partiet rett til en rekke verv, som fordeles matematisk etter partienes oppslutning ved valget. Dermed fikk FrP tre komiteledere, nemlig Per Sandberg i Justiskomiteen, Robert Eriksson i Arbeids- og sosialkomiteen og Anders Anundsen i Kontroll- og konstitusjonskomiteen. Øyvind Korsberg fikk vervet som Stortingets første visepresident.

FrP fikk også komitenestledervervet (1. nestleder) i følgende komiteer: Familie- og kulturkomiteen - Solveig Horne, Finanskomiteen - Ulf Leirstein, og Kommunal- og forvaltningskomiteen - Gjermund Hagesæter.