Foto. Siv Jensen

Foto: Bjørn Inge Bergestuen - FrP

Dette er snikislamisering

Godtar vi at personer nekter å håndhilse på det motsatte kjønn, godtar vi religiøse særkrav. Det er snikislamisering.

I 2009 advarte jeg mot tendensene jeg mener kan kalles snikislamisering. Det skjer når vi stilltiende aksepterer religiøse særkrav og praksis som strider mot måten vi lever livene våre i Norge. Nå er det igjen aktuelt.

Forrige uke besøkte Irans utenriksminister Mohammad Javad Zarif Norge. Da han møtte Stortingets utenrikskomité, ble ikke komitéleder Anniken Huitfeldt verdiget et håndtrykk. Hun var kvinne, og mannen fra det islamske prestestyret kunne ikke berøre hånden hennes. Klarere kan ikke forskjellen mellom vårt syn på kvinner og Irans syn på kvinner demonstreres. Mens det i Norge er en selvfølge at menn kan hilse på kvinner på samme måte de hilser på menn, er dette utenkelig for en offisiell representant for den islamske republikken.

Tilfeldighetene gjorde at det samme dag utspant seg en lignende, men enda mer symboltung hendelse, da Kronprins Haakon besøkte Al-Noor Islamic Centre. Der nektet tre kvinner å håndhilse på han, men benyttet samme hilsen som Mohammad Javad Zarif.

At en representant for et islamistisk prestestyre ter seg på slik på besøk er én sak. Problemet er større når nordmenn nekter å håndhilse på det motsatte kjønn.

Hvordan vi håndhilser er et praktisk og hygienisk spørsmål – vil noen innvende, og minne om hvordan ulike kulturer hilser på hverandre. Jeg kunne ikke brydd meg mindre. I Norge hilser menn og kvinner på hverandre, punktum. Å forsøke å skape aksept for å ikke håndhilse på kvinner i Norge er ikke å vise forståelse, det er likestilling i revers.
Det er dette som er essensen når jeg har snakket om snikislamisering. At vi indirekte eller direkte tilpasser oss uskikker og religiøse særkrav i forståelsens navn.

Siden 2009 har venstresiden med jevne mellomrom forsøkt å kritisere meg for begrepet snikislamsiering. Jeg har aldri beklaget det, og ser ingen grunn til å gjøre det nå heller. Tvert om. Selv om jeg mener vi i Norge har fått en sterkere bevissthet rundt fenomenet, har hendelsene den siste uken gjort meg i tvil.

For meg er religionsfriheten hellig. Religiøse kan omgås seg selv og sine med deres egne skikker og ritualer. Det er en privatsak politikere ikke skal bry seg om. Jeg vil forsvare enhver persons rett til å tro på sin Gud, bygge sitt gudshus og praktisere sin religion i Norge. Dette handler ikke om retten til å utøve islam.

Men i møtet med religiøse særkrav må samfunnet være tydelig. Slik som Rådet for sykepleieetikk gjorde, da det ble klart at en muslimsk sykepleierstudent ikke ønsket å servere mat som inneholdt grisekjøtt. Et uakseptabelt særkrav som måtte avvises, svarte rådet. For meg var det et lyspunkt.

På samme måte var det også et lyspunkt da en muslimsk vikarlærer ved Ekeberg barneskole ikke fikk ikke forlenget sitt vikariat, etter at han nektet å håndhilse på kvinner av religiøse årsaker. Til kontrast uttalte likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm, at dette ikke kunne gjelde i arbeidslivet generelt, og forsvarte ansattes rett til å nekte å håndhilse på det motsatte kjønn.

Slike uttalelser gjør det i sin ytterste konsekvens nødvendig å gi arbeidsgivere rett til å avskjedige ansatte som nekter å håndhilse på det motsatte kjønn. Personer som ikke kan omgås det annet kjønn på en normal måte på arbeidsplassen har et problem de først og fremst må ta ansvar for selv.

Like tydelige bør vi også være overfor foreldre som påtvinger jenter i barneskolen hijab. Det bør forbys. De fleste skoler har reglement for bekledning i klasserommet, men ingen har forbud mot at små jenter dekkes til med hijab.

Så sent som i forrige uke ble det klart at Oslo kommune hadde brukt et bilde av en ung jente i hijab på sine nettsider, som om det var en normal skolesituasjon. Til kontrast har vi jevnlige diskusjoner om barnebikiner og utfordrende klær for barn, men svært få snakker om den seksualiserende barnehijaben. I forståelsens navn. Slik tilpasser vi oss gradvis islamske særkrav og setter likestillingen i revers. Det er snikislamisering.

Min oldemor Betzy Kjeldsberg skal ha vært den første kvinnen som tok i bruk sykkel og bukseskjørt i Drammen rundt århundreskiftet. Helt uhørt for en kvinne på den tiden, har jeg forstått. Jeg tør ikke tenke tanken på om noen hadde fortalt Betzy at vi over 100 år senere ville diskutere om små barn må dekke seg til med sjal for å skjule seg for menn – fordi vi skulle vise forståelse for religioner som aldri har brydd seg om likestilling.


Siv Jensen
Partileder, FrP