Stortingsperioder

Historien år for år.

Stortingsperioden 1973 – 1977

Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP) kom inn som et friskt pust i norsk politikk 8. april 1973. Partiet representerte motstand mot at den offentlige forvaltning vokste på bekostning av den private sektor, noe som svarte på et behov befolkningen hittil ikke hadde fått dekket. Kostnadene ved denne måten å organisere samfunnet på førte til høye skatter, avgifter og byråkratisering. Ved stortingsvalget i 1973 gjorde partiet et brakvalg med 5,1 prosent oppslutning og fire representanter på Stortinget. ALPs inntog i norsk politikk gjorde at flere partier begynte å anse skattebyrden og rasjonalisering av forvaltningen som viktige saker.

Partiet gjorde seg bemerket fra første stund i Stortinget, da man ved konstitueringen foreslo Anders Lange som midlertidig stortingspresident. Da regjeringen Korvald ved trontalen søkte om avskjed, fremmet partiet forslag om at regjeringen ikke skulle tillates å gå av med mindre den fikk et flertall mot seg i Stortinget.

Stortingsgruppen fremmet fra første budsjettforslag solide skatte- og avgiftslettelser og kjempet for rasjonalisering av offentlig forvaltning samt avbyråkratisering av samfunnet. Kamp mot statlig finansiert u-hjelp var tidlig en viktig sak, der partiet heller oppfordret til private gaver til hjelpeorganisasjoner og ønsket skatteincentiver for slike gaver. Det var en målsetting å gi privat sektor gode vekstmuligheter og man ønsket velkommen etablering av private tilbud innenfor helse og undervisning som kunne konkurrere med det offentlige tilbudet.

18. oktober 1974 dør Anders Lange, og Carl I. Hagen blir fast stortingsrepresentant. 

Stortingsrepresentanter i perioden:
Anders Lange (1973-74), Erik Gjems-Onstad, Erling Erland, Harald Slettebø og Carl I. Hagen (fra 1974).

Stortingsperioden 1977 – 1981

Ved valget i 1977 ble valgresultatet 1,9 prosent. Partiet fikk dermed ingen representanter på Stortinget.

Stortingsperioden 1981 – 1985

Etter en vanskelig tid for partiet utover 1970-tallet, ble Fremskrittspartiet igjen en etablert faktor i norsk politikk etter lokalvalget i 1979. Da fikk partiet representanter i en rekke kommunestyrer og fylkesting. Valgkampen i 1981 er preget av den samme stemningen i Norge som i mange andre land. Det er en reaksjon på den store og regulerende stat, høy skattebyrde og et krav om modernisering.

Det blir borgerlig flertall ved valget, FrP får 4,5 prosent oppslutning og er igjen tilbake på Stortinget med fire representanter. Carl I. Hagen har siden 1978 vært partiformann, og blir parlamentarisk leder.

I sine alternative budsjettforslag la Fremskrittspartiets stortingsgruppe opp til endringer i skattesystemet der man gikk fra inntekts- til forbruksbeskatning. For å legge til rette for virksom og god konkurranse i samfunnet, ble det fremmet forslag om endring fra prisregulering til konkurranseregulering med etablering av et konkurransetilsyn. I forbindelse med behandlingen av Lov om Norges Bank, fremmet gruppen forslag om at sentralbanken skulle få en uavhengig rolle og styre etter et inflasjonsmål.

NRK-monopolets fremtid var en viktig sak for gruppen. Det ble fremmet forslag om å tillate etablering av privat TV 2, reklame for TV og radio samt avvikling av restriksjoner på salg av parabolutstyr. Dette var unødvendige forbud som gjorde hverdagen vanskeligere for folk flest.

Stortingsrepresentanter i perioden: Carl I. Hagen, Fritjof Frank Gundersen, Bjørn Erling Ytterhorn og Jens Marcussen.

Stortingsperioden 1985 – 1989

Etter å ha hatt høye forventninger blir valget ikke helt som ønsket. FrP ender opp med to representanter på Stortinget, som likevel sitter på vippen i forsamlingen.

Stortingsgruppen spiller en sentral rolle i viktige situasjoner, som da regjeringen Willoch i 1986 lider nederlag i Stortinget på sitt kabinettspørsmål om å øke den allerede høye norske bensinavgiften. En annen viktig hendelse er da de andre borgerlige partiene i 1987 ikke får støtte av Fremskrittspartiet til å etablere en ny regjering på grunnlag av økning i subsidiene over jordbruksavtalen.

Etter det dårlige valgresultatet i 1985 er resten av perioden til 1989 en formidabel veksttid for partiet, der kommune- og fylkestingsvalget i 1987 er partiets definitive gjennombrudd i lokalpolitikken med 12,3 prosent oppslutning.

Overføring av makt og ressurser fra offentlig til privat sektor var en viktig prioritering i stortingsgruppens alternative budsjettforslag. Innføring av et behovsfinansiert helsevesen og eldreomsorg ble satt på dagsordenen. Forslaget innebar fri etableringsrett for private tilbydere og likebehandling av offentlige og private tilbud med hensyn til finansiering fra folketrygden med lovfestede rettigheter for den enkelte.

Denne perioden ble det også fremmet forslag om statlig overtakelse av alle offentlige sykehus for å skape ett helse-Norge. Dette for å sikre at alle skulle få et godt tilbud uavhengig av bostedsadressen deres. Familiepolitikken var også en viktig sak, og det ble fremmet forslag om utvidet barnetrygd for å likebehandle barnefamilier med hensyn til offentlig støtte, samt innføring av ektefelledelt beskatning.

Stortingsrepresentanter i perioden: Carl I. Hagen, Bjørn Erling Ytterhorn (1985-87) og Hans J. Røsjorde (1987-89).

Stortingsperioden 1989-1993

Fremskrittspartiet blir ved valget i 1989 landets tredje største parti med en stortingsgruppe på 22 mandater og 13 prosent oppslutning. Tidlig på 1990-tallet går partiet inn i en utfordrende periode med uenighet om linjevalg. EU-saken blir veldig viktig frem mot valget i 1993.

Konkurranseutsetting av offentlige tjenester og innføring av brukervalg ble satt på dagsorden gjennom egne representantforslag. I de alternative budsjettene ble eldreomsorg, helsevesen og kriminalitetsbekjempelse prioritert.

Avvikling av fylkeskommunen, deregulering av myndighet og ønsket om at kommunene skulle prioritere sine primæroppgaver var viktige profilsaker i perioden. Innskjerpelser i innvandringspolitikken var også en sentral sak for stortingsgruppen denne perioden.

Stortingsrepresentanter i perioden:
Carl I. Hagen, John I. Alvheim, Fridtjof Frank Gundersen, Øystein Hedstrøm, Petter Bjørheim, Jan Erik Fåne, Knut Hanselmann, Oscar D. Hillgaar, Harry Jensen, Steinar Maribo, Terje Nyberget, Peder I. Ramsrud, Per Risvik, Pål Atle Skjervengen, Finn Thoresen, Vidar Kleppe, Hans J. Røsjorde, Lodve Solholm, Tor Mikkel Wara, Inger Marie Ytterhorn, Jan Simonsen og Jens Marcussen.

Stortingsperioden 1993 – 1997

Valgkampen i 1993 var sterkt preget av EU-spørsmålet. Senterpartiet ble valgets vinner med 16,7 prosent gjennom sitt klare nei-standpunkt. Venstre kommer også tilbake på Stortinget etter åtte års fravær. Fremskrittspartiet ender opp med 6,3 prosent oppslutning og ti stortingsrepresentanter.

Periodens første alternative budsjett fra FrP var preget av en liberalistisk retning. Stortingsgruppen var opptatt av at tilskuddsordninger til privat næring måtte opphøre og at konkurranseforholdene måtte forbedres. Staten skulle konsentrere seg om primæroppgaver som lov og orden, helse og eldreomsorg, infrastruktur og utdannelse. I tillegg var gruppen veldig opptatt av å få norsk økonomi i balanse.

John I. Alvheim bygger stor troverdighet på helsefeltet ved å ta opp enkeltsaker med mennesker som har utfordringer mot systemet. Med harmdirrende stemme og en pekefinger for å sette de ansvarlige til veggs, tok Alvheim opp en diskusjon som de andre partiene i lang tid hadde forbigått. I 1997 blir det endelig gjennomslag for stykkprisfinansiering i helsevesenet under navnet innsatsbasert finansiering. Fra start er den innsatsbaserte finansieringsandelen 30 prosent. Fremskrittspartiet har arbeidet for stykkprisfinansiering i helsevesen og eldreomsorg siden tidlig på 80-tallet.

Partiet tar også eierskap til justisfeltet, blant annet gjennom forslag om innføring og økning av minimumsstraffer. Carl I. Hagen bygger gruppens troverdighet på alle områder, særlig innvandring.

Stortingsrepresentanter i perioden: Carl I. Hagen, John I. Alvheim, Stephen Bråthen, Oscar D. Hillgaar, Roy N. Wetterstad, Øystein Hedstrøm, Hans J. Røsjorde, Jan Simonsen, Ellen Chr. Christiansen og Fridtjof Frank Gundersen.

Stortingsperioden 1997 – 2001

Partiet gjorde et rekordvalg i 1997 med 15,3 prosent oppslutning, og fikk 25 stortingsrepresentanter. Suksessen ga partiet økt selvtillit og vilje til å fremstå som et seriøst folkeparti på ikke-sosialistisk side. Dette veivalget medførte samtidig en del utfordringer og gjorde at enkelte av de mest markerte innvandringsmotstanderne ikke lenger var medlemmer av partiet.

I perioden var stortingsgruppens forslag til budsjetter med klar profil på tydelige satsinger på infrastruktur, bedre politi- og helsevesen og ikke minst brede skatteletteleser til folk flest.

Eldre- og helsesaker stod sterkt i stortingsgruppen, og ble særlig frontet av John I. Alvheim. Flere sykehjemsplasser, flere sengeplasser på sykehus og opprettelse av et eget eldreombud var blant sakene Alvheim kjempet for i denne perioden. I 1999, med innføring av pasientrettighetsloven, ble det etablert flere lovfestede rettigheter for pasienter, samt fritt sykehusvalg. Valgfriheten gjaldt imidlertid bare offentlige sykehus, men var et prinspielt spørsmål partiet hadde jobbet for siden tidlig på 80-tallet.

Andre viktige saker var vin i butikk, innføring av et eget utenlandsbudsjett for å skille investeringer i og utenfor landet og en streng asylpolitikk. Carl I. Hagen profilerte også FrP i kampen mot kjønnslemlestelse. Han foreslo innføring av en regelmessig og pliktig helseundersøkelse av jenter fra kulturmiljøer som praktiserer omskjæring.

Stortingsrepresentanter i perioden:
Torbjørn Andersen, Vidar Kleppe, Fridtjof Frank Gundersen, Ursula Evje, Ulf Erik Knudsen, Per Roar Bredvold, Hans J. Røsjorde, Terje Knudsen, Lodve Solholm, Harald Tom Nesvik, Kenneth Svendsen, Thore A. Nistad, Carl I. Hagen, Dag Danielsen, Siv Jensen, Jan Simonsen, Øyvind Vaksdal, John I. Alvheim, Øyvind Korsberg, Per Sandberg, Christopher Stensaker, Per Ove Width, Per Erik Monsen, Øystein Hedstrøm og Jørn L. Stang.

Stortingsperioden 2001 – 2005

Partiet hadde en tøff periode rundt årtusenskiftet, etter en periode med svært oppløftende valgresultater og meningsmålinger. Til tross for en svak nedgang i oppslutning fra valget i 1997, lyktes det likevel partiet å komme inn med en rekordstor stortingsgruppe. 0,7 prosentpoeng nedgang resulterte likevel i én ekstra representant, slik at Fremskrittspartiet i denne perioden hadde 26 plasser i nasjonalforsamlingen.

Fremskrittspartiets stortingsgruppe markerte i sine budsjettalternativer en betydelig motstand mot den såkalte «handlingsregelen», som ble innført i 2001. Gruppen rettet den økonomiske politikken tydelig inn mot økte investeringer, kombinert med kutt i byråkrati og forvaltning.

Andre viktige budsjettsaker var næringsvennlig samferdselspolitikk, praktisk rettet forskningspolitikk og et sterkere forsvar inn i en sikkerhetsmessig ustabil tid. Viktige saker var uten tvil barnehageforliket, der FrP og Siv Jensen hadde en avgjørende rolle som initiativtaker, og gruppens forslag om å skrinlegge hele operaprosjektet i Bjørvika.

Barnehageforliket var en viktig sak med hensyn til å vise et parti og en stortingsgruppe med gode samarbeidsevner og kompromissvilje. Ideologisk viktig var her prinsippet om likebehandling av private og offentlige barnehager. Mehmet-saken skapte betydelig oppmerksomhet denne perioden, og stortingsgruppen fremmet et lovendringsforslag i bioteknologiloven som fikk flertall og sikret at seks år gamle Mehmet kunne få den hjelpen han trengte for behandling av sin livstruende sykdom.

FrP hadde siden begynnelsen av 80-tallet arbeidet for å samle Norge til ett Helse-Norge, der staten skulle overta ansvaret for de offentlige sykehusene. Fra og med 1. januar 2002 ble sykehusene overført fra fylkeskommunalt til statlig ansvar. Det ble også innført en ordning med fritt sykehusvalg, men begrenset til de offentlige sykehusene.

En streng innvandrings- og asylpolitikk ble koblet tettere opp mot justispolitikken, og forhold knyttet til trusler og vold ble trukket inn som problemområder innen den gjeldende politikken på området. Det ble også gjort gjentatte forsøk på å rette søkelyset på skolepolitikk, samtidig som utfordringer og skjevheter i momsregler og generelle konkurranseforhold ble tatt opp flere ganger.

Stortingsrepresentanter i perioden:
Carl I. Hagen, Siv Jensen, Harald Tom Nesvik, Lodve Solholm, Kenneth Svendsen, Per Sandberg, Øyvind Korsberg, Morten Høglund, Per Erik Monsen, Thore A. Nistad, Arne Sortevik, John I. Alvheim, Torbjørn Andersen, Per Roar Bredvold, Jan Arild Ellingsen, Ursula Evje, Gjermund Hagesæter, Øystein Hedstrøm, Ulf Erik Knudsen, André Kvakkestad, Henrik Rød, Jan Simonsen, Christopher Stensaker, Øyvind Vaksdal, Per Ove Width og Karin S. Woldseth.

Stortingsperioden 2005 – 2009

Stortingsvalget i 2005 stod først og fremst mellom den sittende regjeringen, bestående av Høyre, KrF og Venstre, og det rødgrønne alternativet, bestående av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Fremskrittspartiet representerte fortsatt en alternativ vei for å få gjennomslag for viktige saker for folk flest. Valget ble nok et rekordvalg for FrP, som fikk 22,1 prosent oppslutning og ble landets nest største parti med tidenes beste valgresultat. Det ga 38 mandater på Stortinget.

Siv Jensen ble parlamentarisk leder, og på Landsmøtet i mai 2006 ble hun også valgt til partiets nye formann. I 2009 gikk partiet over til å bruke tittelen leder istedenfor formann.

En rekordstor stortingsgruppe ga FrP muligheter til å fremme forslag og være synlige på flere politikkområder. I gruppens budsjettalternativer var fokus på lavere skatter og avgifter, mindre overføringer til landbruk og bistand og økte overføringer til helse- og samferdselsformål sterkt prioritert.

Det ble fremmet flere forslag som omhandlet norsk energipolitikk, blant annet om å bygge flere gasskraftverk og økt utbygging av vannkraft.

Skole- og utdanningspolitikk ble også satt på dagsordenen, med forslag om valgfritt sidemål, tiltak for å bedre disiplinen i skolen og ønsket om bedre rådgivertjenester.

Samtidig som stortingsgruppen markerte seg på nye politikkområder, frontet man også de tradisjonelle FrP-sakene, for eksempel forslag om å avvikle NRK-lisensen, halvere merverdiavgiften, fjerne el-avgiften og redusere drivstoffavgiftene.

Stortingsrepresentanter i perioden: Siv Jensen, Per Sandberg, Øyvind Korsberg, Carl I. Hagen, Gjermund Hagesæter, Bård Hoksrud, Åse Michaelsen, Hans Frode Kielland Asmyhr, Vigdis Giltun, Robert Eriksson, Åge Starheim, Per-Willy Amundsen, Torbjørn Andersen, Anders Anundsen, Per Roar Bredvold, Jan Arild Ellingsen, Kåre Fostervold, Jan-Henrik Fredriksen, Jon Jæger Gåsvatn, Solveig Horne, Morten Høglund, Kari Kjønaas Kjos, Ulf Erik Knudsen, Ulf Leirstein, Tord Lien, Harald Tom Nesvik, Thore a. Nistad, Jøruns Rytman, Henning Skumsvoll, Lodve Solholm, Ketil Solvik-Olsen, Arne Sortevik, Kenneth Svendsen, Ib Thomsen, Christian Tybring-Gjedde, Øyvind Vaksdal, Per Ove Width og Karin S. Woldseth.

Stortingsperioden 2009 – 2013

Etter én perioden med den rødgrønne regjeringen, så Fremskrittspartiet en mulighet til igjen å få innflytelse på politikken og også mulig regjeringsmakt. Da valget var overstått, hadde imidlertid Ap lyktes i å øke sin oppslutning, samtidig som Venstre nærmest ble utradert, hvilket sikret de rødgrønne en ny periode. Fremskrittspartiet kunne imidlertid igjen juble over tidenes beste valg, med 22,9 prosent oppslutning og 41 stortingsrepresentanter.

I gruppens alternative statsbudsjetter har det vært prioritert samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer, bekjempelse av hverdagskriminalitet og bygging av – samt driftsmidler til – sykehjemsplasser.

Etter terrorangrepet 22. juli 2011 ble sikkerhet og beredskap enda viktigere politiske saker, og stortingsgruppen markerte seg tydelig når det gjaldt etterlysning av oppfølging av tidligere sikkerhetsvedtak.

Andre viktige saker i perioden var forslag om et nytt ankerfeste for den økonomiske politikken. Forslaget innebar større handlingsrom for å gjøre samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer i infrastruktur, vekstfremmende skattelettelser og begrensninger i veksten i de offentlige driftsutgiftene. Stortingsgruppen markerte seg også klart i sakene om sykehusstruktur og korridorpasienter på Østlandet og i spørsmålet om de lange helsekøene. det ble fremmet forslag om å ta i bruk ledig kapasitet, og vente med omlegginger til man hadde tilfredsstillende alternativer på plass for pasientene. Det ble også fremmet forslag om å opprette en egen kommisjon for å ivareta pasientenes tilbud for helsevesenet.

Stortingsrepresentanter i perioden: Siv Jensen, Per Sandberg, Ketil Solvik-Olsen, Harald Tom Nesvik, Øyvind Korsberg, Solveig Horne, Kari Kjønaas Kjos, Tord Lien, Robert Eriksson, Jon Jæger Gåsvatn, Laila Marie Reiertsen, Per-Willy Amundsen, Anders Anundsen, Hans Frode Kielland Asmyhr, Per Roar Bredvold, Jan Arild Ellingsen, Jan-Henrik Fredriksen, Vigdis Giltun, Ingebjørg Godskesen, Oskar J. Grimstad, Gjermund Hagesæter, Mette Hanekamhaug, Bård Hoksrud, Morten Høglund, Morten Ørsal Johansen, Ulf Erik Knudsen, Åse Michaelsen, Peter N. Myhre, Per Arne Olsen, Jørund Rytman, Henning Skumsvoll, Arne Sortevik, Åge Starheim, Kenneth Svendsen, Ib Thomsen, Bente Thorsen, Torgeir Trældal, Christian Tybring-Gjedde, Øyvind Vaksdal og Karin S. Woldseth.

Stortingsperioden 2013 – 2017

Etter en tydelig valgkamp etter åtte år med rødgrønn regjering, markerte de ikke-sosialistiske partiene et tydelig skille i norsk politikk, med startere satsing på de viktigste områdene og et lavere skatte- og avgiftsnivå samt forenkling og reduksjon av byråkrati.
Fremskrittspartiet fikk 16,3 prosent oppslutning og dannet den 16. oktober 2013 mindretallsregjering sammen med Høyre, med støtte fra KrF og Venstre – en historisk begivenhet for Fremskrittspartiet som for første gang var i regjering.

De ikke-sosialistiske partiene la frem en tydelig samarbeidsavtale med satsingsområder innen infrastruktur, helse og eldreomsorg, kunnskap og forenkling og reduksjon av byråkrati. Her får Fremskrittspartiet en rekke gjennomslag, som blant annet strengere asyl- og innvandringspolitikk, fjerning av arveavgiften, reduksjon i avkortning for gifte og samboende pensjonister, økt taxfreekvote, forsøksordning med statlig finansiert eldreomsorg, leie av fengselsplasser i Nederland og oppheving av forbud mot proffboksing.

Med en oppslutning på 16,3 prosent ender partiet opp med 29 mandater på Stortinget. Siv Jensen utnevnes til finansminister i regjeringen, og Harald Tom Nesvik blir ny parlamentarisk leder. Kenneth Svendsen blir Stortingets 2. visepresident, og partiet får to komitéledere: Kari Kjønaas Kjos i Helse- og omsorgskomiteen og Helge Andre Njåstad i Kommunal- og forvaltningskomiteen.

Blant de største sakene i perioden, finner vi den store asyltilstrømmingen og flyktningkrisen i Middelhavet som eskalerte i 2015, og dermed preget debatten i forbindelse med kommune- og fylkestingsvalget. I september endte partiet opp med en oppslutning på 9,5 prosent, mens målinger gjort få måneder senere gir FrP en oppslutning på rundt 20 prosent. Med FrP i regjering innføres det kraftige innstramminger i asyl- og innvandringspolitikken og Stortinget blir enige om et asylforlik for å stanse tilstrømmingen av asylsøkere til Norge. I desember får FrP innvandrings- og integreringsministerposten, som besettes av Sylvi Listhaug.

Stortingsrepresentanter i perioden: Harald Tom Nesvik, Per Sandberg (2013 – 2016), Christian Tybring-Gjedde, Kristian Norheim (2013 – 2015), Gjermund Hagesæter, Hans Andreas Limi, Tom E. B. Holthe (2013 – 2016), Erlend Wiborg, Tor André Johnsen, Oskar Grimstad, Jan H. Fredriksen, Morten Stordalen, Ib Thomsen, Ulf Leirstein, Jan A. Ellingsen, Bente Thorsen, Sivert Bjørnstad, Helge André Njåstad, Mazyar Keshvari, Kenneth Svendsen, Helge Thorheim, Øyvind Korsberg, Morten Ørsal Johansen, Jørund Rytman, Åse Michaelsen, Ingebjørg Godskesen, Roy Steffensen, Kari Kjønaas Kjos, Morten Wold, Lill Harriet Sandaune (2016 – 2017), Bård Hoksrud (2015 – 2017), Anders Anundsen (2016 – 2017), Laila Reiertsen (2015 – 2017).

Stortingsperioden 2017 – d.d.

I 2017 ble Fremskrittspartiet historiske nok en gang, da den borgerlige regjeringen ble gjenvalgt. Denne gangen ønsket også Venstre å tre inn i regjeringssamarbeidet. I januar 2018 var regjeringsforhandlingene over, og FrP, Høyre og Venstre kunne legge frem sin felles regjeringsplattform for de neste fire årene.

FrP fikk en oppslutning på 15,2 prosent i valget i 2017, og fikk dermed en stortingsgruppe bestående av 27 representanter. Hans Andreas Limi er gruppens parlamentariske leder i perioden. Morten Wold er Stortingets 2. visepresident. Fremskrittspartiet har to komitéledere i perioden: Erlend Wiborg i Arbeids- og sosialkomiteen og Roy Steffensen i Utdannings- og forskningskomiteen.

Regjeringen har lagt frem en tydelig og ambisiøs plattform som skal skape en enklere hverdag for folk flest. Også i denne perioden har Fremskrittspartiet fått gjennomslag for mange av våre viktige saker, som for eksempel:
  • Reduksjon i eiendomsskatt
  • Forbud mot religiøse klesplagg og symboler i forbindelse med statlig makt- og myndighetsutøvelse i politi, domstoler og kriminalomsorgen
  • Fortsette innsatsen for tvangsretur av utlendinger uten lovlig opphold og styring av innsatsen for å skaffe flere returavtaler
  • Obligatorisk test av norskkunnskaper ved 4-årskontroll
  • Videreføring av den historiske satsingen på samferdsel ved å følge opp Nasjonal transportplan 2018 – 2029 
  • Utvide prøveordningen med statlig finansiert eldreomsorg, både i tid og antall kommuner
  • Etablering av tilskuddsordning for å få flere kjøkken tilbake på sykehjemmene 
  • En egen eldreminister og et eget eldreombud
  • Samboergaranti for eldre på sykehjem 
  • Fritt skolevalg i hele landet 
  • Lavere inntektsskatt 
  • Gradvis innføring av dyrepoliti i alle landets fylker 
  • Strengere krav for å få statsborgerskap
  • Fjerne dagens lisens og endre finansieringsmodellen for NRK 

Stortingsrepresentanter i perioden: Hans Andreas Limi, Himanshu Gulati, Kari Kjønaas Kjos, Åshild Bruun-Gundersen, Morten Wold, Jon Helgheim, Bengt Rune Strifeldt, Tor André Johnsen, Helge Andre Njåstad, Silje Hjemdal, Knut Flølo (2017 – 2018), Sylvi Listhaug (2018 – ), Jan Steinar Engeli Johansen, Kjell-Børge Freiberg, Hanne Dyveke Søttar, Morten Ørsal Johansen, Christian Tybring-Gjedde, Mazyar Keshvari, Ulf Leirstein, Erlend Wiborg, Atle Simonsen (2017 – 2018), Solveig Horne (2018 – ), Roy Steffensen, Terje Halleland, Sivert Bjørnstad, Bård Hoksrud, Kristian P. Wilsgård (2017 – 2018), Per-Willy Amundsen (2018 – ), Gisle Meininger Saudland og Morten Stordalen.