Fremskrittspartiet vil at Norge skal være en energinasjon som satser bredt. Europas avhengighet av russisk gass bør være en vekker. Da betyr norsk gass veldig mye i en geopolitisk sammenheng.

Dessverre virker Aftenpostens politiske redaktør Kjetil Alstadheim som han er mer opptatt av å skape forvirring rundt Fremskrittspartiet på feil grunnlag enn å gjøre et ærlig forsøk på å opplyse og analysere.

La oss derfor gi Alstadheim litt nødvendig veiledning.

Fremskrittspartiet har i mange tiår vært kritisk til storstilt utbygging av vindkraft.

Vi foreslo for snart 20 år siden at man måtte se prosjektene i sammenheng og velge de minst kontroversielle, fremfor å «pepre» naturen med vindmølleparker. Vår analyse har vist seg å være riktig.

Inngrepene i naturen er blitt større. Fremskrittspartiet mener det vil være langt bedre å ruste opp og bygge ut mer vannkraft. Vi er klar over at dette også gir noe inngrep i naturen, men vi mener det er et langt bedre alternativ.

At vi er for vannkraft, er ikke i konflikt med å være positiv til olje- og gassnæringen. Tvert imot.

Næringen produserer 10–20 ganger mer energi enn norsk fornybarsektor. Den er ekstremt lønnsom og svært viktig for energiforsyningen i Europa.

Når norske miljøpolitikere og Alstadheim tror norsk gass bør fases ut, så bør de ta et kjapt blikk på spenningen mellom Europa og Russland. Vi mener de som tror verden blir bedre dersom Russland får monopol på gassleveranser til Europa, tar grundig feil.

Derfor er vi også positive til at Norges viktigste næring skal utvikles videre. Når Alstadheim forsøker å skape forvirring rundt Sverdrup-utbyggingen, kan vi bare slå fast at prosjektet er et sant industrieventyr.

Investeringen på 83 milliarder kroner var nedbetalt kun 16 måneder etter produksjonsstart. Utviklingen av feltet var sentralt for å holde hjulene i gang i 2015 og videre, da oljeprisfallet ga Norge store utfordringer.

Alstadheim har rett i at feltet er elektrifisert. Men han bør huske at Høyre/Fremskrittsparti-regjeringen var imot løsningen med elektrifisering som stortingsflertallet da tvang gjennom.

I hans logikk burde da Fremskrittspartiet gå imot prosjektet. I vår logikk skal Fremskrittspartiet heller kjempe enda hardere for petroleumsprosjekter og enda hardere mot «politisk ideologi» om elektrifisering for enhver pris.

Så vet vi at det finnes enkeltprosjekter der mangel på lokal tilgang til gass gjør det vanskelig å drifte gassturbiner på plattformene. Der må man selvsagt muliggjøre tilførsel av kraft utenfra.

Alstadheim forsøker å kortslutte diskusjonen ved å gjøre gamle vedtak like hellige som Bibelen.

Vi vet utmerket godt at stortingsflertallet flere ganger har vedtatt redusert utslipp fra sokkelen, og at det legger føringer. Vårt poeng er at dette er vedtak som kan omgjøres.

Det er ikke internasjonale forpliktelser som tvinger oss til elektrifisering. Det er valg Norge selv har tatt.

Vi trenger politikere som kan erkjenne når kursen bør endres, ikke symbolpolitikk som koster enormt uten å gi resultater. Det er dette som er tilfellet med norske miljøpolitikeres krav om elektrifisering av sokkelen.

Vi vet utmerket godt at Alstadheim allerede som aktiv i Natur og Ungdom mislikte olje- og gassnæringen, og at han her er uenig med Fremskrittspartiet. Det rettferdiggjør likevel ikke unyanserte analyser. Verden blir mye bedre dersom vi i stedet diskuterer saklig og redelig.