På slutten av 1800-tallet startet kvinnekampen for alvor. Kvinnene kjempet for retten til å stemme, og den feministiske bølgen på 1960-tallet bygde videre på denne kampen for rettigheter og likestilling. Kvinner hadde aldri før hatt så høy røst og kravene om likestilling hadde aldri vært klarere.

En del grunnleggende endret seg i kvinners plass i samfunnet, men det var fortsatt en lang vei til mål. Selv om kvinnene i den vestlige verden nå kunne delta i politiske prosesser, endte mange som husmødre i årene etter annen verdenskrig og jobbene deres bestod primært i å ta seg av huset, mannen og barna. For de fleste var det verken tid eller rom for utdannelse for å realisere sine ambisjoner og evner.

Feministene brettet nok en gang opp ermene og tok kampen mot de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene. Ingen mann skulle fortelle dem hvordan de skulle oppføre seg, kle seg eller leve. En ny generasjon feminister hadde vokst frem, og de hadde rustet seg for kamp og tok oppgjør med det mannsdominerte samfunnet. Disse kvinnene kjempet blant annet for likelønn, retten til selvbestemt abort, seksuell frigjøring og retten til å leve frie liv.

Takket være den historisk lange kampen disse norske feministene førte, kan vi på kvinnedagen si at Norge utvilsomt er et av de beste landene i verden å være kvinne i. Vi kan til og med smykke oss med titler som «et av de mest likestilte landene i verden» med god margin og stolthet.

Ser vi tilbake på historien og resultatet av de tøffe kampene kvinnene har ført, er det grunnen til at vi i flere år har hatt kvinner i sentrale posisjoner både i næringslivet og i politiske stillinger. Norske kvinner er frigjort fra undertrykkelse og kjønnsrollemønstrene er blitt brutt. Norske kvinner har fått selvbestemmelsesrett og tatt styring i egne liv.

Dessverre er ikke realiteten slik for alle kvinner i Norge. Har du opprinnelse fra et land der kulturen og/eller religionen fremdeles holder kvinner nede, må du bære fanen selv. Når FrP tar kampen for disse kvinnene, blir vi angrepet av moralister på venstresiden.

Dagens venstreside ofrer minoritetskvinner og deres rettigheter på det politisk korrekte alteret i frykt for å bli kalt rasist, fremmedfiendtlig, islamofob eller andre skjellsord, noe vi i FrP er villige til å bli kalt hvis det frigjør bare en kvinne. Venstresidens fanebærere vil ikke heve stemmen for de kvinnene som faktisk trenger det mest, og hopper bukk over de viktigste likestillingssakene i samfunnet. Kvinnene med færrest rettigheter blir glemt. Ikke gjennom loven som i prinsippet er lik for alle, men gjennom manglende frihet i hverdagen.

Forfatter av boken «Vikeplikt for Høyre», Espen Goffeng, gjorde i forbindelse med sin bok en del interessant research på hvilke saker som historisk har fått fokus på kvinnedagen. Han lette etter paroler som gikk direkte på fem temaer; æresdrap/vold, omskjæring, tvangsekteskap, sosial kontroll og tvungen påkledning. Han plukket ut 300 tilfeldige paroler av de mange han fant. De fem kategoriene som han hadde forhåndsdefinert ble kun omtalt i 2,6 prosent av de 300 parolene. Det fantes altså mange flere paroler om strippeklubber enn minoritetskvinners grunnleggende rettigheter.

Dette gir en klar indikator på at venstresidens politikere, feminister og kvinnebevegelse har sviktet minoritetskvinnene, i frykt for å komme i situasjoner der de må ta upopulære valg og konfrontere ukulturer, patriarkalske strukturer og religiøse begrensninger for å frigjøre disse kvinnene og barna.

I det minste bør de i solidaritet med de kvinnene de har sviktet ikke motarbeide FrPs lange kamp for disse barna og kvinners rettigheter. Vi har ikke tenkt å gi oss før alle kvinner er likestilte og forblir likestilte i Norge.

Det er vår plikt som folkevalgte å sørge for at alle kvinner i vårt samfunn besitter like grunnleggende rettigheter uavhengig av bakgrunn, i et av verdens mest likestilte land.

Vi i FrP tar vår jobb på alvor, men dessverre står vi ganske alene i denne kampen.