Streng for galleriet?
Regjeringen påstår å føre en strengere innvandringspolitikk enn under forrige Stortingsperiode og med FrP i regjering. Kronbeviset er at antallet kvoteflyktninger foreslås redusert til 200 i årets statsbudsjett. Men den reduserte kvoten tilslører en samtidig liberalisering som på sikt vil ha langt større konsekvenser.
Utgangspunktet er en budsjettavtale regjeringen inngikk med samarbeidspartiet SV i 2023: Godt nedgravd i statsbudsjettet leser man at det i utvisningssaker der en forelder har barn i Norge nå «skal gjøres mer bruk av en alternativ reaksjon til utvisning». En uttalt hensikt med endringen er å myke opp eksisterende praksis – med andre ord å liberalisere norsk innvandringspolitikk.
Rapporten som anbefalte oppmykningene forelå allerede i januar 2022 og ble deretter liggende i over to år, inntil SV til slutt tvang dem igjennom. Det er derfor grunn til å tro at regjeringen selv ikke har ønsket endringene, som hverken UDI eller UNE stilte seg bak, og nå håper at de skal forbigås i stillhet. Det nye regelverket er heller ikke behandlet i Stortinget.
Alternativet til utvisning er tilleggstid, inkludert ved mangeårig ulovlig opphold i Norge etter avslag på asyl, eller ved uriktige opplysninger i en asylsak. Dette er meget alvorlige brudd på utlendingsloven. I stedet for utvisning, må disse personene nå vente tre år lengre før permanent oppholdstillatelse innvilges. For de fleste praktiske formål vil det innebære tre ekstra oppmøter hos politiet for å fornye oppholdstillatelsen. Neppe særlig avskrekkende.
Dagens system gir allerede massive insentiver til å ta seg ulovlig til Norge, søke asyl på uriktig grunnlag, stifte familie her og bli boende på asylmottak etter et avslag inntil man til slutt innvilges opphold. Som justisdepartementet selv skriver i statsbudsjettet, ender allerede i dag de fleste sakene der det blir spørsmål om utvisning av foreldre med barn i Norge, med at det ikke blir fattet vedtak om utvisning. Hvordan har det seg?
Et avslag på asyl gir en utlending en plikt til å forlate Norge etter tre uker. Men uten et eget vedtak om utvisning har ikke politiet noen virkemidler for å gjennomføre en uttransportering og etter fire og ett halvt år i Norge, hvorav ett på skole, innvilges som klar hovedregel alle barn og samtidig også deres foreldre en oppholdstillatelse. Siden et vedtak om utvisning av disse personene ofte ikke kan fattes før etter to års ulovlig opphold, gir det myndighetene knappe 30 måneder på å fatte utvisningsvedtak, fremskaffe reisedokumenter og gjennomføre en uttransportering. Altfor ofte en umulig oppgave.
I takt med domstolsavgjørelser i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og i Høyesterett har det senest siden 2012 skjedd en klar oppmykning av regelverket der barn er involvert. Det betyr at kontrollen med innvandringen, som skal være et hovedformål ved utlendingsloven, har måttet vike. På tross av dette har det i norsk medieoffentlighet fått festet seg et stikk motsatt inntrykk av en streng norsk utvisningspraksis der hensynet til barn tilsidesettes.
Lengeværende barn er et av de viktigste enkeltgrunnlene til at klageinstansen UNE omgjør tidligere vedtak om utvisning. Advokater og støtteorganisasjoner kjenner systemet, og gjerne tikker det inn et brev på slaget når vilkårene for opphold på slikt grunnlag er oppfylt. Ofte kommer da passet, som tidligere var sporløst forsvunnet og umulig å oppdrive, til rette kort tid etter. Det bør ikke overraske: Det som før kunne avslørt falske opplysninger og gitt politiet mulighet til å returnere en person til hjemlandet, åpner nå i stedet veien til permanent oppholdstillatelse, reisedokumenter og til slutt norsk statsborgerskap.
Det er dette allerede svært rundhåndede systemet som nå liberaliseres ytterligere.
Hvordan vil de nye reglene typisk kunne slå ut? Familier der en av foreldrene har fått asyl, mens den andre er i Norge ulovlig etter et avslag, er utbredt i flere diasporamiljøer. Under det tidligere systemet fikk forelderen med avslag vanligvis fortsatt et utvisningsvedtak. Praksisen var imidlertid ikke strengere enn at de etter to år i hjemlandet kunne søke familiegjenforening med ektefellen på ordinært vis, uavhengig av hvor lenge de hadde oppholdt seg ulovlig i Norge. Nå faller også denne sanskjonsmuligheten bort.
I praksis vil det nå ofte være tilstrekkelig å stifte familie med en person med asyl for å legalisere sitt eget opphold. Systemet gir også et klart insentiv til personer med asylavslag i andre Schengen-land, til å ta seg til Norge for å stifte familie.
I sitt høringssvar skrev politiet at regelendringene «kan få betydelige konsekvenser for hvordan politiet utfører sitt arbeid med å sikre at utlendingsloven overholdes og kan utfordre evnen til å ivareta samfunnssikkerheten på en effektiv måte. En oppmykning av praksis kan øke risikoen for at utlendinger får barn for å danne et grunnlag for opphold i Norge, og at foreldre kan benytte barn som et middel for å unngå utvisning.»
En annen konsekvens vil kunne bli at UDI og politiet i større grad enn tidligere unnlate å åpne saker om tilbakekall og utvisning, selv der det er klare holdepunkter for bruk av falske opplysninger. Det er jo meningsløst å bruke store ressurser på saker som uansett før eller siden ender med opphold.
Det er også misvisende å avgrense innvandringsdebatten til en diskusjon om kvoteflyktninger, slik regjeringen forsøker. Ifølge SSB bor det i dag 315 000 utenlandsfødte personer med flyktningbakgrunn i Norge. Kun 50 000 er kvoteflyktninger. Av de øvrige har mange på egen hånd krysset flere kontinenter og trygge land på veien til Norge. Med regjeringens politikk har de nå fått ytterligere insentiv til det.
Er dette, for å gjenta formuleringen fra regjeringsplattformen, det AP og SP kaller en «forutsigbar og ansvarlig utlendingspolitikk, der det skal legges stor vekt på stabilitet og kontinuitet»? En streng innvandringspolitikk ser i alle fall helt annerledes ut.