Norske energiressurser må styrke verdiskaping og velferd i Norge. I en tid hvor Europa og verden opplever rystelser i både energi- og sikkerhetssituasjonen, må Norge legge bort symbolpolitikk. Norske bedrifter og innbyggere skal ikke oppleve at skyhøye strøm og drivstoffkostnader truer arbeidsplasser og privatøkonomien. Det er feil bruk av norsk vannkraft når den brukes til å fase ut Tysklands kjernekraft eller elektrifisere norske plattformer som allerede er selvforsynt med gass. Det er derfor viktig nå å stake ut en bedre kurs for Norge som energi- og industrinasjon for de kommende generasjoner.

Norges energipolitikk handler i høyeste grad om globale maktforhold, om nasjonal industriutvikling og vår egen velstand. Norges energirikdom må brukes til å utvikle vårt næringsliv og sikre velferd og velstand til våre innbyggere.

I lys av dette må Norge være svært bevisst på hvordan industri-, energi- og petroleumspolitikken utformes. I lang tid har Norge behandlet våre kraftressurser som om det ikke er et knapphetsgode. Man har skjult seg bak retorikk om «grønt skifte», uten å prioritere basert på kostnader, nytteverdi og realisme. Det politiske flertallet har snakket både om å være Europas batteri, elektrifisere norsk sokkel og etablere nesten ubegrenset med nye industrisatsinger innen batteriproduksjon, hydrogensatsing etc. De siste års hendelser viser at man må prioritere langt hardere fremover.

Norge må være en energirik og forutsigbar oase hvor det skal være attraktivt å etablere virksomhet både for kraftforedlende og petrokjemisk industri. Det er viktig for både Norge og for Europa. Et sterkt industrimiljø vil sikre grobunn for kompetansearbeidsplasser og systemutvikling. Det vil være grobunn for innovasjon og gründere som kan videreutvikle næringer og skape nye. Og, det er viktig for å sikre nasjonal økonomisk aktivitet og styrke.

Kraftutveksling med utlandet har pågått i veldig mange tiår. Historisk har det være en situasjon med utvikling mellom land som har hatt god kontroll på egen energiforsyning. Den situasjonen har endret seg, og må derfor bety at kabelpolitikken til utlandet endres tilsvarende.

De siste årene har Europas energipolitikk derimot latt nasjonale CO2-regnskap overstyre energipolitikken i stadig større grad. Mange land i Europa har bevisst faset ut kraftverk som produserer forutsigbar grunnlast, hvor blant annet Tyskland nå stenger ned sine kjernekraftverk. I 2008 stod Tysklands atomkraftverk for hele 23,5% av landet strømproduksjon. I 2021 var dette redusert til 12%, og i løpet av 2022 skal tallet ned i 0%. Det har endret forutsetningene som i 2012 ble lagt til grunn for strømkabler til land som England og Tyskland.

Fra å være kabler mellom land i noenlunde balanse, så har kraftutvekslingen blitt mer og mer til en eksport ut av Norge. Det er urimelig og er ikke i Norges interesse. Det er ikke Norges ansvar å dekke opp for Tysklands kraftbehov. Til illustrasjonen – den 31/12-21 valgte Tyskland å stenge ned Grohne kjernekraftverk, som stod for 11 TWH årlig strømproduksjon, ca 2 % av Tysklands produksjon. Dette bidrar sterkt til ubalansen i Europeisk energiforsyning.

I den nye situasjonen må Norge endre politikk slik at vi prioriterer egen forsyningssikkerhet høyere. For eksempel bør Norge stoppe netto eksport av kraft i perioder hvor vår egen magasinfylling er lavere enn normalt. I tillegg bør det innføres en makspris på strøm for å sikre at innbyggerne og næringsliv ikke må betale skyhøye strømpriser som følge av urimelige og urealistiske politiske satsinger som rammer kraftbalansen.

På norsk side har stortingsflertallet ønsket å elektrifisere norsk sokkel, basert på ønske om å bedre nasjonalt CO2-regnskap. Det er en kostbar symbolpolitikk, hvor man skal bruke norsk vannkraft til å drifte plattformer, som igjen kan øke eksporten av gass til Europa. En slik politikk fremstår meningsløs, både fordi det vil kreve anslagsvis 50 milliarder kr i grunnlagsinvesteringer, og fordi det vil svekke kraftbalansen i Norge betydelig.

I dagens situasjon bør man investere i tiltak som øker kraftproduksjon, fremfor å bygge infrastruktur som gjør enda flere aktører avhengig av eksisterende produksjon. Elektrifiseringen av sokkelen vil kreve anslagsvis 15 TWH, tilsvarende drøyt 10 % av norsk kraftproduksjon. Dette vil gjøre kraftsystemet vårt mer sårbart, fordi kraftetterspørselen fra oljeplattformer vil være stabile gjennom året, uavhengig av stram kraftbalanse og høye kraftpriser. Stortingsflertallets målsetning med elektrifiseringen er ensidig å kutte nasjonale CO2-utslipp.

Målsetningen for elektrifisering av plattformer som er selvforsynt med gass må derfor opphøre. Elektrifisering fra land må begrenses til de prosjekter hvor lokal energiforsyning ikke er mulig. I slike tilfeller må oljeselskapene selv sikre utbygging av ny kraftproduksjon tilsvarende eget behov samt dekke kostnadene for infrastruktur. Nye kraftverk skal selvsagt konsesjonsbehandles etter vanlige regler, og man skal være åpne for at landbasert gasskraft er en av løsningene som kan realiseres.