Fylkesveiene har forfalt over store deler av landet. Over lang tid har styrende fylkespolitikere nedprioritert bygging og vedlikehold av lokal infrastruktur. Satsingen på rassikring uteblir i for stor grad. Dette hemmer næringsutvikling og påfører bedrifter og innbyggere urimelige ekstrakostnader i reisetid, slitasje på kjøretøy og uforutsigbarhet i hverdagen.

Den samme utviklingen ser man nå tegn til på riksveiene. Under rødgrønn regjering har reelle bevilgninger til riksveier blitt kuttet med over 10% etter regjeringsskiftet. Det er oppsiktsvekkende passivt, men reflekterer den samme passive holdning som rødgrønt styrte fylker har vist når det gjelder vei. Man sparer seg til fant.

Det gjøres også for lite med hensyn til rassikring. Veieier har ansvar for at veien er trygg, og har således også ansvar for rassikring. Rassikring skal ikke bompengefinansieres.

Dagens veibevilgninger står i sterk kontrast til handlekraften som FrP viste i regjering. Veisatsingen økte markant. Budsjettet ble tilnærmet doblet, reformer ble gjennomført for mer helhetlig satsing og redusere kostnadsnivå. Resultatet ble markant økning i veistandard.

Landet trenger nå politisk styring som prioriterer veinettet både på nasjonal og lokalt nivå. Investering i infrastruktur er investering i næringsliv og livskvalitet.

I statsbudsjettet må veisatsingen styrkes, og det bør innføres en egen satsing på fylkesveier hvor vekst i fylkeskommunale egne veibudsjetter matches med tilsvarende ekstrabevilgning over statsbudsjettet. I dette må det også ligge økt satsing på rassikring som må fullfinansieres over offentlige budsjett, ikke bompengefinansieres.

Veisatsing handler også om å utvikle norsk entreprenørbransje og skape norske arbeidsplasser. Det er viktig at norsk næringsliv har konkurransedyktige rammebetingelser til å vinne oppdrag. Mange unge opplever samtidig at det har blitt vanskeligere å komme inn på skoler som gir utdanning innen bygg-/anleggsfag. Det betyr at mange unge praktikere risikerer å havne utenfor arbeidslivet, samtidig som næringslivet trenger deres arbeidskraft.

Fylkene må derfor bidra til at utdanningssystemet legger til rette for at flere unge kan komme inn i arbeidslivet, også for de som ikke kan vise til høye karakterer i teoretiske fag.