Kampkraft og forsvarsevne tilpasset en ny tid

Den 24. februar 2022 markerte et tidsskille I Europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Russlands invasjon av Ukraina var uprovosert, moralsk forkastelig og basert på løgner.

Invasjonen var en vekker for alle land i Europa, men i særlig grad for landene som har basert sin forsvarspolitikk på «varig fred» i Europa. Norge er til et av disse landene. Som grenseland til Russland har Norge over tid etablert et stadig sterkere folk-til-folk samarbeid med Russland. Dette samarbeidet ligger nå i grus.

Det demokratiske Europa har siden den kalde krigen etablert et stadig nærere forhold til Russland. Troen på at økt handel og utveksling innenfor idrett og kultur ville skape et mer åpent og demokratisk Russland viser seg å ha vært en naiv illusjon. Dette er en påminnelse om at demokratier må unngå å gjøre seg avhengig av varer og råstoff fra autoritære stater.

Onsdag 3. mai legger Forsvarskommisjonen frem sin rapport. Kommisjonen har fått i oppdrag å se Forsvaret i et 10-20 års perspektiv. Noen uker senere legger Totalberedskapskommisjonen frem sin rapport. Den skal se på totalforsvarskonseptet og hvordan vi kan se forsvar og beredskap i sammenheng.

Disse rapportene vil danne grunnlaget for all forsvarsplanlegging i mange år fremover. Anbefalingene fra disse kommisjonene må inngå som et avgjørende element for å styrke norsk forsvarsevne og vårt samarbeid med våre allierte.

Forsvaret har dessverre vært nedprioritert og underfinansiert. De siste årene har debatten om prosenter over statsbudsjettet vært førende for norsk forsvarspolitikk. Dette er feil fokus, og Norge må sette søkelys på hvordan vi evner å omsette pengene i økt kampkraft og forsvarsevne. Bevilgninger måler input, ikke output. Forsvarsutgifter målt i prosenter sier ingenting om hvorvidt pengene brukes riktig. Fokuset må nå innrettes på reell forsvarsevne – det krever både en betydelig økonomisk satsing og et tydelig mål for hva vi ønsker å oppnå.

Som folkevalgte er det vår aller fremste oppgave å sikre at landet vårt kan forsvares. Forsvaret skal ikke være en salderingspost hvor man håper Forsvarssjefen gjør så godt han kan. Vi må endre måten å tenke på, og snu logikken. Vi trenger en forsvarssjef som definerer behovene for å skape en god nok forsvarsevne og et politisk flertall som sikrer forutsigbar finansiering.

For å få det til må et stort flertall på Stortinget forplikte seg over flere år og akseptere prinsippet for langtidsbudsjettering. Bevilgninger til Forsvaret kan ikke være avhengig av årlige bevilgninger og dragkamper i Stortinget. Slike diskusjoner blir helt meningsløse når det for større forsvarssystemer ofte tar mer enn 10 år fra beslutning til våpenet er operativt.