Takk for muligheten til å komme hit for å si noe om Fremskrittspartiet sitt syn på Kommuneplanens arealdel (KPA). For oss i FrP er eiendomsretten noe av det mest grunnleggende i samfunnet. Det er et grunnleggende prinsipp at vi ønsker minst mulig inngrep i den private eiendomsretten. Det må nødvendigvis også innebære, at vi starter med ei positiv holdning til alle innspill som kommer fra grunneiere inn til behandlingen av kommuneplanens arealdel, fordi det først og fremst bør være opp til den enkelte grunneier å avgjøre hva ens egen eiendom skal brukes til. Så er det selvsagt vanskelig å få full måloppnåelse på det, men det er i alle fall der vi alltid starter.

Trondheim som kommune er i stadig utvikling, akkurat som samfunnet for øvrig er det. Og jeg mener at noe av det som har stått fram som en tydelig utfordring de siste 10 årene, er at utviklinga har skjedd fortere enn det gjeldende arealdel og kommunen som myndighet har vært i stand til å følge med på. Jeg tenker at det for eksempel er noe av grunnen til at det mangler skolekapasitet i områder som vi sjøl har pekt ut som boligareal allerede for mange år tilbake. Samarbeid med private for å bygge nye skoler kan hjelpe oss med å løse denne utfordringen. I år har det også vært færre boliger til salgs, enn det var i fjor, og det tar i snitt 11 dager mindre å selge en bolig i Trondheim enn i resten av landet. Det skyldes selvsagt flere forhold enn en utdatert arealdel, og det er kanskje helt fint for de som selger bolig, men det er alvorlig for de som skal inn på boligmarkedet.

Noe annet som er verdt å merke seg, er at tall for mars viser at det er flere ledige stillinger i Trøndelag, enn hva det er antall helt ledige personer på arbeidsmarkedet. Det er fortsatt sånn, selv etter to år med pandemi, at trønderske bedrifter ser nettopp rekruttering av kompetent arbeidskraft som en av de store utfordringene for vekst og utvikling. Det betyr at vi mangler folk, og vi er helt avhengige av å tiltrekke oss mer arbeidskraft. De må bo et sted, og mange av dem må nødvendigvis bo i Trondheim. Når det er bakteppet, så bør vi håpe på og regne med, at en kommune som Trondheim fortsatt kommer til å vokse mye i årene fremover, selv om befolkningsveksten kan bli lavere enn de siste årene. Disse folkene trenger boliger, og bedriftene de skal jobbe i trenger næringsareal.

Vi trenger en arealplan i Trondheim som gjør det enkelt både å bo og drive næringsvirksomhet i kommunen. Vi trenger sentrumsnære boliger, og boliger langs kollektivårene, hvor vi kan bygge både høyt og tett for å sikre god utnyttelse av arealet som er tilgjengelig, og samtidig legge til rette for miljø- og klimavennlige reiser. Men det er ikke for alle å bo sånn. Derfor må det også i Trondheim være områder hvor du kan få kjøpt deg en enebolig eller et rekkehus med en liten hageflekk, fordi det fortsatt er mange som ønsker akkurat de kvalitetene når de skal gjøre den viktigste investeringen i livet. Det tjener verken kommunen eller miljø at folk må ut i Trondheim sine nabokommuner for å finne denne typen boliger. Jeg er glad for at vi i løpet av de siste måneden har vært borti flere planer som har innslag av rekkehus. Ikke noe massivt antall, men alle bidrag er positivt for mangfoldet av boliger i Trondheim. Den nye KPA’en må legge til rette for at slike boliger kan bygges innenfor kommunens grenser også i fremtiden.

En kommune som Trondheim bør også til enhver tid har tilgjengelig og byggeklart næringsareal nok, til at vi kan si ja når bedrifter ønsker å etablere seg her. Vi må kunne stå med åpne armer og si “kom til oss”, enten det er et møbelvarehus, et kyllingslakteri eller en batterifabrikk. Sånn er det ikke i dag, men det bør være en viktig oppgave for oss å få til det, når vi vedtar ny KPA.

I FrP er vi ikke veldig redd for å la byen vokse noe utover. Tvert imot så kan mer boligareal i randsonen av byen bidra til å forsterke allerede eksisterende bomiljø. Det kan igjen legge grunnlaget for bedre kollektivtrafikk flere steder i kommunen, og ikke minst kan det bidra til at det blir enklere å leve livet i nærmiljøet sitt, fordi flere funksjoner etableres i gang- og sykkelavstand til der folk bor. Tanken om 10-minuttersbyen, der du får gjort dine nødvendige ærend i kort avstand fra boligen din, bør være viktig og sentral i utarbeiding av ny KPA. Slike områder gjør det også lettere å få til variasjon i hvilke boliger som tilbys i Trondheim.

Og så må vi snakke om bestemmelser og sosial bærekraft. Og jeg vil bruke kvalitetsprogrammet for Nyhavna som eksempel. Vi kan allerede forutsi at det kommer til å bli dyrt å kjøpe seg bolig på Nyhavna. Hvis det i tillegg skal være sånn, slik det er foreslått, at det skal være sol og le for vind både morgen og ettermiddag, på den private uteplassen, på fellesarealet og i gaterommene, så blir dette et område som kommer til å gi et massivt negativt utslag på det vi kaller sykepleierindeksen. Hvis man i tillegg skal ha inn billige boliger her, som noen også har en forventning om, eller kommunale utleieboliger som målgruppen skal ha råd til å bo i, så vil det kreve blytung kommunal subsidiering. Og det vil gå utover kommunens muligheter til å tilby kommunale boliger i andre deler av byen.

Det er selvsagt en debatt som kan høre hjemme i en annen sak enn kommuneplanens arealdel, men min påstand er at ethvert krav som legges på når boliger skal utvikles, en hver leilighet som må være gjennomgående, en hver leilighet som ikke kan være er ensidig østvendt, og en hver svalgang som ikke kan bygges, er med på å presse kvadratmeterprisen opp, og den sosiale bærekraften ned.

Takk for meg!