Kunnskap om risiko samt vilje og evne til omstilling og handling, er klare forutsetninger for å innrette samfunnssikkerhetsarbeidet mest mulig effektivt. Norge er et land med relativt få mennesker, med spredt bebyggelse, store klimatiske variasjoner og geografi.

Den sikkerhetspolitiske utviklingen gir økte spenninger. Nettverksbaserte etterretningsoperasjoner fra statlige aktører skjer løpende og er en av de mest alvorlige truslene mot norske sikkerhetsinteresser, der digitale angrep er ett av flere virkemidler. For «mannen i gata» er det mest nærliggende å bli utsatt for dette gjennom hacker-angrep på PC, Ipad, mobil, o.l.

Naturhendelser og -katastrofer inntreffer flere steder i landet vårt. Gjerdrum katastrofen er ett grufullt eksempel på hvor ille dette kan gå.

Fremtidens bilde er ikke lik fortidens historier. Det er behov for sivile beskyttelsestiltak som kan møte endringene i det nye risiko- og trusselbildet

Et samfunns evne til å mobilisere hensiktsmessig i en krevende situasjon, bygger i stor grad på befolkningens evne til å ta vare på seg selv. Utgangspunktet for å mobilisere hensiktsmessig må bygges på fakta, på felles kriseforståelse og adekvat informasjon ut til befolkningen; til rett tid og i rett grad.

Coronapandemien har med all tydelighet vist at informasjon ut til befolkningen har vært avgjørende både for mobiliserings evnen og -viljen. Men, i den senere tid, har den også vist at for mye, for lite, for unyansert informasjon ikke er hensiktsmessig for den samme mobiliseringsviljen.

Årsaken til dette kan ligge i at tiltakene har regional variasjon, mens myndighetenes kommunikasjonsarena i stor grad er nasjonal.

Det er den enkelte kommune, gjennom sivilbeskyttelsesloven, som har ansvar for å ivareta befolkningens sikkerhet og trygghet innenfor sitt geografiske område, og påse at sivilbeskyttelsesloven oppfølges i hele krisespekteret; helt fra uønskede hendelser i fred, sikkerhetspolitiske kriser og væpnet konflikt.

Oslo kommune har i denne tiden informert egne innbyggere gjennom bl.a SMS`er (de som er registrert med mobilnummer). En god minimumsløsning som fungerer på lavt kommunikasjons- og krisenivå.

Det er derimot flere sårbarheter og svakheter ved en slik varsling: den når kun ut til registrerte brukere, kan vanskelig geografisk detaljeres i tillegg til at den ikke er sikker – gitt det sikkerhetspolitiske bildet tilkjennegitt tidligere i resolusjonen.

Det er behov for et supplerende varslingssystem.

Mobil befolkningsvarsling (Cell Broadcast) må etableres som et supplement til varsling ved alvorlige, sikkerhetspolitiske kriser, hendelser i fredstid som krever hurtig informasjon fra myndighetene til befolkningen i et definert område.

Tidlig varsling og korrekt informasjon til sivilbefolkningen er viktig uavhengig utløsende årsak.

Men viktige forhold må avklares, så som: valg av teknisk løsning, regulatoriske forhold samt forvaltning av systemet og sikkerhets-messige forhold

Landsmøtet anerkjenner at utfordringsbildet og strammere økonomiske rammer øker behovet for krevende prioriteringer i arbeidet med samfunnssikkerheten.

Dersom vi dimensjonerer for verstefallsscenarioer høyt i krisespekteret, risikerer vi å binde opp ressurser som kunne vært brukt til annet formål for mer ordinære situasjoner lavere i krisespekteret. Med dette forslaget vil vi investere i utstyr nødvendig både høyt i et krisespekter hvor tid og korrekt informasjon til de som trenger det – samtidig som kommunikasjonskanal til hele, deler av befolkningen som befinner seg i Norge, i kommunen, i et veikryss med adekvat informasjon – til rett tid. Uavhengig om du er gjest i landet eller ikke – sikkert – ikke hack-bart.

Forslag:

Landsmøtet anmoder stortingsgruppen om å arbeide for å etablere et mobilt befolkningsvarslingssystem.