Reklamevegg med "FrP 40 år". Foto.

Partiets historie

I april 2015 er det 42 år siden Fremskrittspartiet ble stiftet. Det var Anders Lange som stiftet sitt parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Partiets utgangspunkt var en protest mot staten, politikerne og monopolenes makt. Anders Langes stiftelsestale 8. april 1973 satte forbrukerne og skattebetalerne i fokus, og hadde som mål å komme til livs sløseriet og statlig maktmisbruk som gikk utover folk flest.

Siden stiftelsen har Fremskrittspartiet hatt stor betydning for norsk politikk, og politikkens utvikling følger tett med partiets historie. Partiets formann gjennom 28 år, Carl I. Hagen, har vært sentral i den norske politikken helt siden han startet i 1978 til han gikk av i 2006. 

Høsten 2013 skjedde det historiske. Fremskrittspartiet fikk regjeringsmakt for første gang i en borgerlige mindretallsregjering sammen med Høyre, med støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti. Regjeringen tar Norge i en ny retning etter åtte år med rødgrønt flertallsstyre. En enklere hverdag for folk flest er satt høyest på agendaen, sammen med forenkling, forbedring og fornyelse av det offentlige Norge til det beste for folk flest. 

Regjeringen har igangsatt flere reformer som en modernisering og effektivisering av offentlig sektor, en kommunereform som vil levere bedre tjenester til innbyggerne og en bomreform som søker å redusere kostnadene for bilistene ved bruk av veier. I tillegg er holdningene i det offentlige endret, med hensikt om å skape en enklere hverdag ved å tillate byggesøknader og lokalt selvstyre fremfor statlig sentral kontroll. Dette vil være reformer som vil merkes hver eneste dag for folk flest og bedrifter, og ruster Norge for fremtiden. 

Innholdsfortegnelse

FrP-saker siden 70-tallet  Formenn og ledere  Fremskrittspartiets betydning for norsk politikk 
Fremskrittspartiets Ungdom Formenn i Fremskrittspartiets Ungdom Likhet for loven
Den frie mediehverdagen  Helse og eldreomsorg  Innvandring og integrering 
Kriminalitet  Monopol, byråkrati og regulering  Proteksjonistisk u-hjelp 
Stortingsperioden 1973 – 1977  Stortingsperioden 1981 – 1985  Stortingsperioden 1985 – 1989  
Stortingsperioden 1989 – 1993   Stortingsperioden 1993 – 1997   Stortingsperioden 1997 – 2001  
Stortingsperioden 2001 – 2005   Stortingsperioden 2005 – 2009   Stortingsperioden 2009 – 2013  
I regjering for en enklere hverdag 2013 – d.d.     

Regjeringens gjennomføringsevne har også vært sterk, man har fått gjennom en rekke av viktige FrP-saker siden 70-tallet. 

  • Lavere skatter- og avgifter for folk flest og bedrifter over hele landet. 
  • Et historisk samferdselsbudsjett med satsning på både vei og kollektiv, samtidig som man reduserer bompengene. 
  • Fjerner unødvendige forbud, påbud og reguleringer. Offentlig sektor er forenklet, og lokalt selvstyre og effektive samfunnsløsninger er satt fremfor særinteressepolitikk. 
  • Helse- og eldreomsorg er prioritert med milliarder i styrking av behandlingstilbudet, og helsekøene går ned som følge av sterkere innsatsbasert finansiering kombinert med fritt behandlingsvalg.
  • Partiet opererer som ombudsmenn for folk flest, ved å ta opp saker som er viktige hverdagsproblemer, og lytter til de som trenger politikerne til å gripe inn overfor systemer og utfordringer både på lokalt og nasjonalt plan. 
  • Modernisering av Norge ved å gjøre regelverk og systemer enklere for vanlige arbeidstagere og bedrifter som opplever stadig sterkere konkurranse fra utlandet. 

Formenn og ledere 

Anders Lange 1973 – 1974
Eivind Eckbo 1974 – 1975
Arve Lønnum 1975 – 1978
Carl Ivar Hagen 1978 – 2006
Siv Jensen 2006 – d.d. 

Fremskrittspartiets betydning for norsk politikk 

Helt siden partiet ble stiftet i 1973 har man tatt opp problemer som det etablerte politisk Norge ikke ønsket å diskutere eller ta opp. Partiet har kjempet den lille manns kamp mot en stat som er for svulstig og innfører stadig mer kompliserte regelverk.

Fremskrittspartiet har ledet an for et moderne Norge i over 40 år.

  • Mens nordmenn ble anmeldt for å ta inn svensk TV, og myndighetene beslagla paraboler foreslo Fremskrittspartiet allerede i 1974 å oppheve kringkastingsmonpolet. Alle andre partier stemte mot.
  • Fremskrittspartiet foreslo først å konkurranseutsette televerket (Telenor), men det ble først gjennomført på 90-tallet, når Arbeiderpartiet foreslo det samme prinsippet som FrP har kjempet for i alle år. Inntil konkurranseutsettelsen måtte folk flest vente lang tid for å få installert telefon i sine hus, prisene var usedvanlig høye og man hadde ingen valgfrihet til å benytte andre leverandører.
  • En rekke sentrale FrPere satte i gang «Folkeaksjonen for brød og melk» på 80-tallet, og enkelte ble også arrestert for å ha solgt dagligvarer i helgene. I 1986 var det ikke tillatt å selge dagligvarer etter kl. 17.00 – nå er dette en selvfølge.
  • Allerede i 1985 foreslo Fremskrittspartiet å innføre stykkpris i helsevesenet. Dette innebærer at sykehusene får midler ut fra hvor mange pasienter de behandler, fremfor en pott med penger på starten av året. Dette fører til at det er lønnsomt å betale pasienter, og effektive sykehus får belønninger. Forslaget ble nedstemt, men kom tilbake på sent 90-tallet fra Arbeiderpartiet, som kalte det «innsatsbasert finansiering». I etterkant har Fremskrittspartiet jobbet for å få denne finansieringsformen prioritert, og i regjering har den gitt effekt ved at helsekøene går nedover, og flere får rask og god behandling. 
  • Fremskrittspartiet er det første partiet til å stille spørsmål ved innvandringspolitikken som føres av de etablerte partiene, hvor det stilles få krav til integrering, og man ikke ivaretar behovet for å få innvandrere inn i arbeid, utdanning og som del av samfunnet. Forslag om krav til norskopplæring, strengere krav til statsborgerskap og andre krav stilt til innvandrere blir nedstemt av de andre partiene. I 2015 er disse reglene en selvfølge som nesten alle partier stiller seg bak. Alle innvandrere skal integreres, og lykkes ikke integreringen har både innvandrere og samfunnet for øvrig tapt. 
  • Partiet har i alle år kjempet for moderne og pragmatiske løsninger i hverdagen til folk flest. Mens andre partier har stått på barrikadene mot systemendringer, og på den store stats side mot den lille mann som forsøker sitt beste, har Fremskrittspartiet stått skulder til skulder med den vanlige mann i gata, som stadig opplever et vanskeligere offentlig system. Folk flest trenger ombudsmenn som kjemper deres sak opp til den store stat. 

Fremskrittspartiets Ungdom 

Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) ble stiftet i 1978 på Fremskrittspartiets landsmøte med Petter N. Myhre som formann av organisasjonen. Det tok mange år å opprette et FpU, ettersom flere ytret motstand mot en slik opprettelse. Anders Lange mente at alle frihetsvenner burde stå samlet, uavhengig av alder. 
Fra omtrent et 30-talls medlemmer i starten bygget FpU en av Norges største ungdomsorganisasjoner med over 7.000 medlemmer (1992). FpU er sterkt representert inn i FrPs organer, og det er få organisasjoner som har så mange ungdommer sentralt plassert i moderpartiet. 

Under Fånes formannstid på 90-tallet var organisasjonen gjennom turbulente år hvor man renvasket liberalismen i organisasjonen til sterk frustrasjon for en rekke tillitsmenn i moderpartiet. Under FpUs landsmøte i 1994 ble organisasjonen nedlagt. Fremskrittspartiet grep inn og omgjorde vedtaket. 
Fremskrittspartiets Ungdom har vært en sterk organisasjon som har bidratt mye gjennom snart 37 år med aktivt arbeid. Dette har ført til en frisk og god debatt i offentligheten, hvor FpU tør å ta tak i de sakene som få andre tør å diskutere. Norge trenger en organisasjon som tør der andre tier, og stiller spørsmål ved den store offentlige staten og det høye skattenivået for folk flest.

Formenn i Fremskrittspartiets Ungdom 

Peter N. Myhre 1978 – 1984 
Pål Atle Skjervengen 1984 – 1987 
Tor Mikkel Wara 1987 – 1990 
Jan Erik Fåne 1990 – 1992
Lars Erik Grønntun 1992 – 1994 
Ulf Leirstein 1995 - 
Anders Anundsen 1995 – 1996 
Reidar Helliesen 1996 – 1998 
Anders Anundsen 1998 – 1999 
Bård Hoksrud 1999 – 2002 
Trond Birkedal 2002 – 2008 
Ove A. Vanebo 2008 – 2012
Himanshu Gulati 2012 – 2014 
Atle Simonsen 2014 – d.d. 

Partiets saker i et historisk perspektiv

Likhet for loven 

I 40 år har FrP hatt fokus på at det skal være liket for loven for alle. I 1977 satte partiet søkelys på at regjeringsmedlemmer hadde særfordeler for seg selv og sin familie i forbindelse med reiser i inn- og utland og misbrukte skattebetalernes penger. Samtidig som staten manet til høyere skattemoral for folk flest, kunne regjeringsmedlemmer nyte godt av særfordeler. Etter at partiet satte søkelyset på ordningene, opphørte de umiddelbart.

Den frie mediehverdagen 

Det har ikke alltid vært en selvfølge at man kan velge ulike kanaler i TV og radio, eller at man ikke må stå i telefonkø. I Norge har det vært forbud mot parabol og sensur av utenlandske kanaler. I debatten om moderniseringen av mediepolitikken på 1980-tallet var FrP en sterk pådriver for liberalisering, og en forkjemper for å sikre valgfrihet for folk flest.

Helse og eldreomsorg 

Eldreomsorg har vært viktig for FrP i alle år. Dessverre er det bare vi som ønsker å gjøre eldreomsorgen behovsstyrt, nemlig ved at brukernes behov, og ikke den enkelte kommunes økonomi som teller. FrP ønsker valgfrihet innen eldreomsorgen. Dette har vi fått gjennomslag for i regjering, ved at bevilgningen til eldreomsorg styrkes, det er innført reformer og det vil bli gjennomført et prøveprosjekt med statlig finansiering av eldreomsorg, som vi har manet om i flere tiår. I helsepolitikken har det aldri vært bevilget mer i direkte pasientbehandling, og allerede ser man at helsekøene går nedover slik at folk flest får rask og trygg helsehjelp når de måtte trenge det – uavhengig av lommebok. Samtidig er det innført fritt behandlingsvalg, som sikrer mer valgfrihet til pasientene, som kan selv velge det beste tilbudet ut fra deres situasjon. 

Innvandring og integrering 

FrPs representanter har fra 80-tallet tålt meget sterke beskyldninger og påstander knyttet til partiets standpunkt i innvandringsdebatten. Vi så tidlig hvilke utfordringer landet sto ovenfor, og fremmet raskt konkrete forslag. Allerede i 1986 fremmet FrP et helhetlig forslag om innretning av norsk innvandringspolitikk, som kun fikk våre stemmer. Til tross for at FrP har møtt hard kritikk for partiets standpunkter står partiet sterkt, og vil fortsatt være det eneste partiet som tar asyl- og innvandringspolitikken på alvor. Etter regjeringsdeltagelsen startet er det satt to rekordår med tvangsreturer av ulovlige innvandrere. Samtidig er det strammet inn i regelverket, og satt i gang et eget retursenter på Gardermoen og det bygges ut lukkede mottaksplasser på Trandum. Dette er tiltak som viser at Fremskrittspartiet har fått satt agendaen i asyl- og innvandringspolitikken. Mens tallene for innvandring til våre naboland går stadig oppover, opplever vi det motsatte i Norge – som er en tydelig konsekvens av Fremskrittspartiets strenge asyl- og innvandringspolitikk.   

Kriminalitet 

Hensynet til offeret har vært sentralt i FrPs justispolitikk siden partistiftelsen. Strengere straffer og mer synlig politi har vært viktig for partiet. Det har vært viktig å rette innsatsen mot hverdags-, volds- og sedelighetskriminalitet. Allerede har partiet fått betydelig gjennomslag i regjering ved en tydelig satsing på synlig politi og hele straffesakskjeden. Dette betyr at mer kriminalitet kan oppklares, og flere kan straffes for den kriminaliteten de gjennomfører. Dette vises ved at kriminaliteten har gått ned betraktelig, blant annet i Oslo. 

Monopol, byråkrati og regulering 

Da FrP kom inn på Stortinget i 1973 var Norge en gjennomregulert planøkonomi, byråkratisk styrt og med et tyngende skattenivå. Partiets raske vekst og styrke ved stortingsvalget i 1973 gjorde at flere partier begynte å interessere seg for skattenivå og rasjonalisering av offentlig sektor. Vi har hatt fokus på folk flest. Derfor har partiet jobbet for å avskaffe monopoler og å sørge for konkurranse. Det er forbrukerne som avgjør kvalitet og pris gjennom etterspørsel. Partiet arbeidet i sin tid også for at det skulle bli mulig å kjøpe melk og brød etter klokken 17, dette er en av mange byråkratiske reguleringer FrP har arbeidet for å fjerne. I moderniseringen av samfunnet har FrP hatt en viktig betydning. Også innen områder som skole, helse og samferdsel har det alltid vært viktig for oss å sette søkelyset på konkurranse og mindre byråkrati.

Proteksjonistisk u-hjelp 

Helt siden 1974 har FrP satt fokus på at handel med u-land er den fremste måten å bidra til raskere utvikling. Selv om det fortsatt er sterk motstand mot å redusere tollbarrierene, ser vi en gradvis forståelse for at det ikke bare er rene pengeoverføringer som løser utfordringene. Selv statskanalen NRK har gjennom en dokumentarserie satt fokus på at en del bistandsprosjekter ikke har ønsket effekt.

Historien år for år

Stortingsperioden 1973 – 1977 

Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP) kom inn som et friskt pust i norsk politikk 8. april 1973. Partiet representerte et behov befolkningen ikke fant dekket av noe annet parti som motstander av at den offentlige forvaltning vokste på bekostning av den private sektor. Kostnadene ved denne måte å organisere samfunnet førte til høye skatter, avgifter og byråkratisering.

Ved stortingsvalget i 1973 gjorde partiet et brakvalg med 5,1 prosent oppslutning og fire representanter på Stortinget. ALPs inntog i norsk politikk gjorde at flere partier begynte å anse skattebyrden og rasjonalisering av forvaltningen som viktige saker.

Partiet gjorde seg bemerket fra første stund i Stortinget da man ved konstitueringen foreslo Anders Lange som midlertidig stortingspresident.
Da Regjeringen Korvald ved trontalen søkte om avskjed, fremmet partiet forslag om at regjeringen ikke skulle tillates å gå av med mindre den fikk et flertall mot seg i Stortinget.

Stortingsgruppen fremmet fra første budsjettforslag solide skatte- og avgiftslettelser, og kjempet for rasjonalisering av offentlig forvaltning og avbyråkratisering av samfunnet. Kamp mot statlig finansiert u-hjelp var tidlig en viktig sak, der partiet heller oppfordret til private gaver til hjelpeorganisasjoner og ønsket skatteincentiver for slike gaver. Det var en målsetting å gi privat sektor gode vekstmuligheter og man ønsket velkommen etablering av private tilbud innenfor helse og undervisning, som kunne konkurrere med det offentlige tilbudet.

18. oktober 1974 dør Anders Lange og Carl. I. Hagen blir fast stortingsrepresentant.

Stortingsrepresentanter:
Anders Lange (1973-74), Erik Gjems-Onstad, Erling Erland, Harald Slettebø og Carl I. Hagen (fra 1974).
Stortingsperioden 1977 – 1981 

Ved valget i 1977 ble valgresultatet 1,9 prosent. Partiet fikk dermed ingen representanter på Stortinget.

Stortingsperioden 1981 – 1985 

Etter en vanskelig tid for partiet utover 1970-tallet, var Fremskrittspartiet igjen blitt en etablert faktor i norsk politikk etter lokalvalget i 1979. Da fikk partiet representanter i en rekke kommunestyrer og fylkesting.

Valgkampen i 1981 er preget av den samme stemningen i Norge som i mange andre land. Det er en reaksjon på den store og regulerende stat, høy skattebyrde og et krav om modernisering.

Det blir borgerlig flertall ved valget, Fremskrittspartiet får 4,5 prosent oppslutning og er igjen tilbake på Stortinget med fire representanter. Carl I Hagen har siden 1978 vært partiformann og blir parlamentarisk leder når partiet er tilbake på Stortinget.

I sine alternative budsjettforslag la Fremskrittspartiets stortingsgruppe opp til endringer i skattesystemet der man gikk fra inntekts- til forbruksbeskatning. For å legge til rette for virksom og god konkurranse i samfunnet, fremmet man en endring fra prisregulering til konkurranseregulering med etablering av et konkurransetilsyn.
I forbindelse med behandlingen av Lov om Norges Bank, fremmet gruppen forslag om at sentralbanken skulle få en uavhengig rolle og skulle styre etter et inflasjonsmål.

NRK-monopolets fremtid var en viktig sak for gruppen. Det ble fremmet forslag om å tillate etablering av privat TV 2, reklame for TV og radio, samt avvikling av restriksjoner på salg av parabolutstyr. Dette var unødvendige forbud som gjorde det vanskelig for folk flest. 

Stortingsrepresentanter:
Carl I. Hagen, Fritjof Frank Gundersen, Bjørn Erling Ytterhorn og Jens Marcussen.

Stortingsperioden 1985 – 1989  

Etter å ha hatt høye forventninger blir valget ikke helt som ønsket, og man ender opp med to representanter på Stortinget som likevel sitter på vippen i forsamlingen.
Stortingsgruppen spiller en sentral rolle i viktige situasjoner, som da regjeringen Willoch i 1986 lider nederlag i Stortinget på sitt kabinett- spørsmål om å øke den allerede høye norske bensinavgiften.

En annen viktig hendelse er da de andre borgerlige partiene i 1987 ikke får støtte av Fremskrittspartiet til å etablere en ny regjering på grunnlag av å øke subsidiene over jordbruksavtalen.

Etter det dårlige valgresultatet i 1985 er resten av perioden til 1989 en formidabel veksttid for partiet, der kommune- og fylkestingsvalget i 1987 er partiets definitive gjennombrudd i lokalpolitikken med 12,3 prosent oppslutning.

Overføring av makt og ressurser fra offentlig til privat sektor var en viktig prioritering i stortingsgruppens alternative budsjettforslag. Innføring av et behovsfinansiert helsevesen og eldreomsorg ble satt på dagsordenen. Forslaget innebar fri etableringsrett for private tilbydere og likebehandling av offentlig og privat tilbud med hensyn til finansiering fra folketrygden med lovfestede rettigheter for den enkelte.
Det ble også denne perioden fremmet forslag om statlig overtakelse av alle offentlige sykehus for å skape ett Helse-Norge. Dette for å sikre at alle skulle få et godt tilbud uavhengig av bostedsadressen deres. Familiepolitikken var også en viktig sak der det ble fremmet forslag om utvidet barnetrygd for å likebehandle barnefamilier med hensyn til offentlig støtte, samt innføring av ektefelledelt beskatning.

Stortingsrepresentanter:
Carl I. Hagen, Bjørn Erling Ytterhorn (1985-87) og Hans J. Røsjorde (1987-89).

Stortingsperioden 1989 – 1993  

Partiet blir ved valget landets tredje største med en stortingsgruppe på 22 mandater og 13 prosent oppslutning. Tidlig på 1990-tallet går partiet inn i en utfordrende periode med uenighet om linjevalg. EU-saken blir veldig viktig frem mot valget i 1993.

Konkurranseutsetting av offentlige tjenester og innføring av brukervalg ble satt på dagsordenen gjennom egne representantforslag. I de alternative budsjettene ble det prioritert eldreomsorg, helsevesen og kriminalitetsbekjempelse.

Avvikling av fylkeskommunen, deregulering av myndighet og ønsket om at kommunene skal prioritere sine primæroppgaver, var viktige profilsaker. Innskjerpelser i innvandringspolitikken var også en sentral sak for stortingsgruppen denne perioden.

Stortingsrepresentanter:
Carl. I Hagen, John I. Alvheim, Fridtjof Frank Gundersen, Øystein Hedstrøm, Petter Bjørheim, Jan Erik Fåne, Knut Hanselmann, Oscar D. Hillgaar, Harry Jensen, Steinar Maribo, Terje Nyberget, Peder I. Ramsrud, Per Risvik, Pål Atle Skjervengen, Finn Thoresen, Vidar Kleppe, Hans J. Røsjorde, Lodve Solholm, Tor Mikkel Wara, Inger Marie Ytterhorn, Jan Simonsen og Jens Marcussen.

Stortingsperioden 1993 – 1997  

Valgkampen var sterkt preget av EU-spørsmålet. Senterpartiet ble valgets vinner med 16,7 prosent gjennom sitt klare nei-standpunkt. Venstre kommer også tilbake på Stortinget etter åtte års fravær. Fremskrittspartiet ender opp med 6,3 prosent oppslutning og ti stortingsrepresentanter.
Periodens første alternative budsjett fra Fremskrittspartiet var preget av en liberalistisk retning. Stortingsgruppen var opptatt av at tilskuddsordninger til privat næring måtte opphøre og at konkurranseforholdene måtte forbedres. Staten skulle konsentrere seg om primæroppgaver som lov og orden, helse og eldreomsorg, infrastruktur og utdannelse. I tillegg var gruppen veldig opptatt av å få norsk økonomi i balanse.

John I. Alvheim bygger stor troverdighet på helsefeltet med å ta opp enkeltsaker med mennesker som har utfordringer mot systemet. Med harmdirrende stemme og en pekefinger for å sette de ansvarlige til veggs, tar Alvheim opp en diskusjon som de andre partiene i lang tid har forbigått. I 1997 blir det endelig gjennomslag for stykkprisfinansiering i helsevesenet under navnet innsatsbasert finansiering. Fra start er den innsatsbaserte finansieringsandelen 30 prosent. Fremskrittspartiet har arbeidet for stykkprisfinansiering i helsevesen og eldreomsorg siden tidlig på 80-tallet.

Partiet tar eierskapet til justisfeltet, blant annet med forslag om innføring og økning av minimumsstraffer. Carl I. Hagen bygger gruppens troverdighet på alle områder, særlig innvandring.

Stortingsrepresentanter:
Carl I. Hagen, John I. Alvheim, Stephen Bråthen, Oscar D. Hillgaar, Roy N. Wetterstad, Øystein Hedstrøm, Hans J. Røsjorde, Jan Simonsen, Ellen Chr. Christiansen og Fridtjof Frank Gundersen.

Stortingsperioden 1997 – 2001  

Partiet gjorde et rekordvalg i 1997 med 15,3 prosent oppslutning og kom inn med 25 representanter. Suksessen ga partiet økt selvtillit og vilje til å fremstå som et seriøst folkeparti på ikke-sosialistisk side. Dette veivalget medførte samtidig en del utfordringer, og gjorde at enkelte av de mest markerte innvandringsmotstanderne ikke lengre var medlemmer av partiet.

I perioden var stortingsgruppens forslag til budsjetter med klar profil på tydelige satsninger på infrastruktur, bedre politi- og helsevesen og ikke minst brede skattelettelser til folk flest.   

Eldre- og helsesaker sto sterkt i stortingsgruppen, og ble særlig frontet av John I. Alvheim. Flere sykehjemsplasser, flere sengeplasser på sykehus og opprettelse av et eget eldreombud var blant sakene Alvheim kjempet for i denne perioden. I 1999, med innføring av pasientrettighetsloven, ble det etablert flere lovfestede rettigheter for pasienter, samt fritt sykehusvalg. Valgfriheten gjaldt imidlertid bare for offentlige sykehus, men var et prinsipielt spørsmål partiet hadde arbeidet for siden tidlig på 80-tallet.

Andre viktige saker var vin i butikk, innføring av et eget utenlandsbudsjett for å skille investeringer i landet og utenfor og en streng asylpolitikk.
Carl I. Hagen profilerte også Fremskrittspartiet i kampen mot kjønnslemlestelse. Han foreslo innføring av en regelmessig og pliktig helseundersøkelse av jenter fra de kulturmiljøer som praktiserer omskjæring.

Stortingsrepresentanter:
Torbjørn Andersen, Vidar Kleppe, Fridtjof Frank Gundersen, Ursula Evje, Ulf Erik Knudsen, Per Roar Bredvold, Hans J. Røsjorde, Terje Knudsen, Lodve Solholm, Harald T. Nesvik, Kenneth Svendsen, Thore A. Nistad, Carl I. Hagen, Dag Danielsen, Siv Jensen, Jan Simonsen, Øyvind Vaksdal, John I. Alvheim, Øyvind Korsberg, Per Sandberg, Christopher Stensaker, Per Ove Width, Per Erik Monsen, Øystein Hedstrøm og Jørn L. Stang.

Stortingsperioden 2001 – 2005  

Partiet hadde en tøff periode rundt årtusenskiftet, etter en periode med svært oppløftende valgresultater og meningsmålinger. Til tross for en svak nedgang i oppslutning fra valget i 1997, lyktes det likevel partiet å komme inn med en rekordstor stortingsgruppe. 0,7 prosent nedgang resulterte likevel i én ekstra representant, slik at Fremskrittspartiet i denne perioden hadde 26 plasser i nasjonalforsamlingen.

Fremskrittspartiets stortingsgruppe markerte i sine budsjettalternativer en betydelig motstand mot den såkalte «handlingsregelen», som ble innført i 2001. Gruppen rettet den økonomiske politikken tydelig inn mot økte investeringer kombinert med kutt i byråkrati og forvaltning. 

Andre viktige budsjettsaker var næringsvennlig samferdselspolitikk, praktisk rettet forskningspolitikk og et sterkere forsvar inn i en sikkerhetsmessig ustabil tid.
Viktige saker var uten tvil barnehageforliket, hvor Fremskrittspartiet hadde en avgjørende rolle som initiativtaker, og gruppens forslag om å skrinlegge hele operaprosjektet i Bjørvika.

Barnehageforliket var en viktig sak med hensyn til å vise et parti og en stortingsgruppe med gode samarbeidsevner og kompromissvilje. Ideologisk viktig var her prinsippet om likebehandling av private og offentlige barnehager. «Mehmet-saken» skapte betydelig oppmerksomhet i denne perioden, der stortingsgruppen fremmet et lovendringsforslag i bioteknologiloven. Det fikk flertall og sikret at seks år gamle Mehmet kunne få den hjelpen han trengte for behandling av sin livstruende sykdom.

Partiet hadde siden starten på 80-tallet arbeidet for å gjøre Norge til ett Helse-Norge, der staten skulle overta ansvaret for de offentlige sykehusene. Fra og med 1. januar 2002 blir sykehusene overført fra fylkeskommunalt til statlig ansvar. Det blir også innført en ordning med fritt sykehusvalg, men begrenset til de offentlige sykehusene.

En streng innvandrings- og asylpolitikk ble koblet tettere opp mot justispolitikken, og forhold knyttet til trusler og vold ble trukket inn som problemområder innen den gjeldende politikken på området. Det ble også gjort gjentatte forsøk på å rette søkelyset på skolepolitikk, samtidig som utfordringer og skjevheter i momsregler og generelle konkurranseforhold ble tatt opp flere ganger.

Stortingsrepresentanter:
Carl I. Hagen, Siv Jensen, Harald T. Nesvik, Lodve Solholm, Kenneth Svendsen, Per Sandberg, Øyvind Korsberg, Morten Høglund, Per Erik Monsen, Thore A. Nistad, Arne Sortevik, John I. Alvheim, Torbjørn Andersen, Per Roar Bredvold, Jan Arild Ellingsen, Ursula Evje, Gjermund Hagesæter, Øystein Hedstrøm, Ulf Erik Knudsen, André Kvakkestad, Henrik Rød, Jan Simonsen, Christopher Stensaker, Øyvind Vaksdal, Per Ove Width og Karin S. Woldseth.

Stortingsperioden 2005 – 2009  

Stortingsvalget i 2005 sto først og fremst mellom den sittende regjeringen, bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, og det rødgrønne alternativet, bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Fremskrittspartiet representerte fortsatt en alternativ vei for å få gjennomslag for viktige saker for folk flest. Valget ble nok et rekordvalg for Fremskrittspartiet. Partiet fikk 22,1 prosent oppslutning og ble med tidenes beste valgresultat landets nest største parti. Det ga 38 mandater på Stortinget.

Siv Jensen blir parlamentarisk leder. På landsmøtet i mai 2006 blir hun også valgt til partiets nye formann. I 2009 gikk partiet over til å bruke tittelen leder i stedet for formann.

Med en rekordstor stortingsgruppe fikk Fremskrittspartiet muligheter til å fremme forslag og være synlige på flere politikkområder. I gruppens budsjettalternativer var fokus på lavere skatter og avgifter, mindre overføringer til landbruk og bistand og økte overføringer til helse- og samferdselsformål sterkt prioritert.
Det ble fremmet flere forslag som omhandlet norsk energipolitikk, blant annet om å bygge flere gasskraftverk og økt utbygging av vannkraft. Skole- og utdanningspolitikk ble også satt på dagsordenen, med forslag om valgfritt sidemål, tiltak for å bedre disiplinen i skolen og ønsket om bedre rådgivertjenester.
Samtidig som stortingsgruppen markerte seg på nye politikkområder, frontet man også de tradisjonelle FrP-sakene, for eksempel forslag om å avvikle NRK-lisensen, halvere merverdiavgiften, fjerne el-avgiften og redusere drivstoffavgiftene.

Stortingsrepresentanter:
Siv Jensen, Per Sandberg, Øyvind Korsberg, Carl I. Hagen, Gjermund Hagesæter, Bård Hoksrud, Åse Michaelsen, Hans Frode Kielland Asmyhr, Vigdis Giltun, Robert Eriksson, Åge Starheim, Per-Willy Amundsen, Torbjørn Andersen, Anders Anundsen, Per Roar Bredvold, Jan Arild Ellingsen, Kåre Fostervold, Jan-Henrik Fredriksen, Jon Jæger Gåsvatn, Solveig Horne, Morten Høglund, Kari Kjønaas Kjos, Ulf Erik Knudsen, Ulf Leirstein, Tord Lien, Harald T. Nesvik, Thore A. Nistad, Jørund Rytman, Henning Skumsvoll, Lodve Solholm, Ketil Solvik-Olsen, Arne Sortevik, Kenneth Svendsen, Ib Thomsen, Christian Tybring-Gjedde, Øyvind Vaksdal, Per Ove Width og Karin S. Woldseth.

Stortingsperioden 2009 – 2013  

Den rødgrønne regjeringen hadde nå sittet i én periode og Fremskrittspartiet så en mulighet til igjen å få innflytelse på politikken, og også mulig regjeringsmakt. Da valget var overstått hadde imidlertid Ap lyktes i å øke sin oppslutning, samtidig som Venstre nærmest ble utradert, hvilket sikret de rødgrønne en ny periode. Fremskrittspartiet kunne imidlertid igjen juble over tidenes beste valg, med 22,9 prosent oppslutning og 41 stortingsrepresentanter.
I gruppens alternative statsbudsjetter har det vært prioritert samfunnsøkonomiske lønnsomme investeringer, bekjempelse av hverdagskriminalitet og bygging av - samt driftsmidler til - sykehjemsplasser.

Etter terrorangrepet 22. juli 2011 har sikkerhet og beredskap vært viktige politiske saker, og stortingsgruppen har markert seg tydelig når det gjelder å etterlyse oppfølging av tidligere sikkerhetsvedtak.

Andre viktige saker i perioden har vært forslag om et nytt ankerfeste for den økonomiske politikken. Forslaget innebærer et større handlingsrom for å gjøre samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer i infrastruktur, vekstfremmende skattelettelser og begrensninger i veksten i de offentlige driftsutgiftene. Stortingsgruppen har også markert seg klart i sakene om sykehusstruktur og korridorpasienter på Østlandet og i spørsmålet om de lange helsekøene. Det har blitt fremmet forslag om at man skal ta i bruk ledig kapasitet, og vente med omlegginger, til man har tilfredsstillende alternativer på plass for pasientene. Det har også blitt fremmet forslag om at det skal opprettes en egen kommisjon for å ivareta pasientenes tilbud for helsevesenet.

I denne stortingsperioden markerer Fremskrittspartiet 40-årsjubileum. Partiet har vært en viktig aktør i det politiske landskapet i denne perioden. Alt ligger til rette for at stortingsvalget i 2013 blir et viktig for å skape grunnlaget for en enklere hverdag for folk flest. Partiets grunnleggende frihetstanke, kombinert med fokuset på trygghet gjør Fremskrittspartiet til det beste alternativet. Med FrPs handlekraft er partiet rede til å gjennomføre våre løsninger.

Stortingsrepresentanter:
Siv Jensen, Per Sandberg, Ketil Solvik-Olsen, Harald T. Nesvik, Øyvind Korsberg, Solveig Horne, Kari Kjønaas Kjos, Tord Lien, Robert Eriksson, Jon Jæger Gåsvatn, Laila Marie Reiertsen, Per-Willy Amundsen, Anders Anundsen, Hans Frode Kielland Asmyhr, Per Roar Bredvold, Jan Arild Ellingsen, Jan-Henrik Fredriksen, Vigdis Giltun, Ingebjørg Godskesen, Oskar J. Grimstad, Gjermund Hagesæter, Mette Hanekamhaug, Bård Hoksrud, Morten Høglund, Morten Ørsal Johansen, Ulf Erik Knudsen, Åse Michaelsen, Peter N. Myhre, Per Arne Olsen, Jørund Rytman, Henning Skumsvoll, Arne Sortevik, Åge Starheim, Kenneth Svendsen, Ib Thomsen, Bente Thorsen, Torgeir Trældal, Christian Tybring-Gjedde, Øyvind Vaksdal og Karin S. Woldseth.

I regjering for en enklere hverdag 2013 – d.d.  

Etter en tydelig valgkamp etter åtte år med rødgrønn regjering, markerte de ikke-sosialistiske partiene et tydelig skille i norsk politikk med sterkere satsing på de viktigste områdene og et lavere skatte- og avgiftsnivå samt forenkling og reduksjon av byråkrati. Fremskrittspartiet fikk 16,3 prosent oppslutning og danner den 16. oktober 2013 mindretallsregjering sammen med Høyre, med støtte fra KrF og Venstre. 

De ikke-sosialistiske partiene legger frem en tydelig samarbeidsavtale med satsningsområder på infrastruktur, helse og eldreomsorg, kunnskap og forenkling og reduksjon av byråkrati. Samtidig avtales det en strengere asyl- og innvandringspolitikk, som Fremskrittspartiet lenge har kjempet for. 

Regjeringen legger frem en ambisiøs regjeringsplattform som tydelig viser at regjeringen skal skape en enklere hverdag for folk flest ved å:
  • Skatte- og avgiftslettelser for folk flest
  • Reduksjon i byråkrati og forenkle hverdagen til bedrifter og folk flest
  • Prioritere helse og eldreomsorg
  • Strengere asyl- og innvandringspolitikk
  • Prioritere justisfeltet med mer synlig politi og kamp mot kriminalitet
  • Satse tungt på infrastruktur, og samtidig redusere bomkostnader for bilistene
  • Lavere bilrelaterte avgifter