Det norske velferdssamfunnet er helt avhengig av en streng og ansvarlig innvandringspolitikk.

En streng innvandringspolitikk og en vellykket integrering er viktige bidrag for å begrense økte ulikheter i samfunnet. At foreldre er i arbeid er den viktigste faktoren for å unngå at barn vokser opp i fattigdom. Å gi flyktninger gode arbeidsinsentiver som oppmuntrer til å stå på egne ben, styrker integreringen i det norske samfunnet, og motvirker fattigdom.

Norge skal ikke ha mer attraktive ytelser for innvandrere enn andre land. Vi skal sende et tydelig signal om at i Norge så forventes det at du lærer språket, kommer deg i arbeid og står på egne ben.

Det er også viktig at innvandringen ikke er større enn vi kan håndtere på en god måte. Derfor skal personer uten lovlig opphold i Norge returneres. En kontrollert innvandring er nøkkelen til å lykkes med integrering. Alternativet til en streng innvandrings- og integreringspolitikk kan bli at vi får svenske tilstander også i Norge.

En integrering er først vellykket når norske lover, regler og verdier etterleves og respekteres, når man er selvforsørget og en aktiv del av sitt lokalsamfunn, og når både gutter og jenter, kvinner og menn får ta del i de frihetsverdiene som vårt land er bygget på.

Vi vil møte innvandrere med rimelige krav og klare rammer. Det er innvandreren selv som har hovedansvaret for å tilpasse seg et liv i Norge. Dette innebærer et oppgjør med tanker, ideer og ideologier som er uforenlige med norske verdier. Arbeidslinjen, frihet, demokrati, ytringsfrihet, religionsfrihet, likestilling mellom kjønnene, respekt for barns rettigheter og konfliktløsning gjennom rettstaten og rettsapparatet er viktige verdier som også innvandrere i Norge må tilpasse seg.

Mange kommuner har allerede en stor andel innbyggere fra ikke-vestlige land. Dette medfører noen utfordringer, og risiko for etablering av parallelle samfunn slik vi ser tendenser til enkelte steder, spesielt i Oslo. Andelen fødte i Oslo hvor mor har innvandrerbakgrunn er omtrent doblet de seneste 13 årene, og i enkelte områder i Oslo har under 10 % av barna en etnisk norsk mor.

Det er uheldig når norskspråklige elever blir et lite mindretall i sine skoleklasser. Det må derfor tas i bruk nye virkemidler for å stoppe den økende segregeringen. Det må stilles strengere krav til kommuner for å kunne bosette flyktninger. Dette er viktig for at den enkelte flyktning skal få mulighet til å lykkes i Norge. Kommuner som skal bosette flyktninger, må kunne dokumentere god kvalitet på introduksjonsordningen, ikke minst på norskopplæringen, og det må være et arbeidsmarked i kommunen som gjør det mulig å komme i jobb.

Det bør innføres stopp for bosetting av flyktninger i kommuner, og i deler av kommuner, hvor ikke-vestlige innvandrere utgjør mer enn 15 prosent av befolkningen. IMDI skal ikke anmode disse kommunene om bosetting. Kommuner med dårlige integreringsresultater og få muligheter på arbeidsmarkedet skal heller ikke bosette flyktninger.

Det å stille krav til innvandrere er å vise dem respekt. Gjennom å stille krav til gjennomføring av norsk- og samfunnskunnskapsundervisning og arbeidstrening som vilkår for å få offentlige ytelser, vil kommunikasjonen mellom nordmenn og innvandrere, og mellom innvandrere fra ulike opprinnelsesland, sikres ved at norsk blir et felles språk for alle. Kursene i norsk og samfunnskunnskap må holde høy standard, slik at de som har gjennomført og bestått, møter et arbeids- og samfunnsliv som tar vel imot dem.

Gode kunnskaper i norsk er et viktig grunnlag for integrering og for å få innpass på arbeidsmarkedet, og dermed gjøre det mulig å oppnå en ordinær yrkeskarriere. Det er foreldrenes ansvar at barna lærer norsk. Fremmedspråklige foreldre må bli tydelig informert om dette. Det er omsorgssvikt dersom barn født i Norge ikke kan norsk ved skolestart. Det bør gjennomføres en obligatorisk 4-års språkkontroll slik at manglende norskkunnskaper kan følges opp.

Gratis tolketjenester skal som hovedregel opphøre etter 3 år, etter dette må den enkelte betale for eventuelle tolketjenester selv.