Psykisk helse

God psykisk helse har lenge vært en viktig prioritering for FrP. Fra 1. januar 2020 skal alle kommuner ha psykologkompetanse, alle fylker har fått mobbeombud, vi har fått livsmestring inn i skolen og styrket helsestasjonene. Vi er opptatt av å gi barn og unge alle de verktøyene man trenger for å få en bedre psykisk helse.

Det har vært en stor nedbygging av institusjonstilbudet til psykisk syke de siste tjue årene. Dette betaler de sykeste prisen for, som ikke får den hjelpen og tryggheten de trenger. Det går også utover andre personer og lokalsamfunn fordi mange syke personer burde fått mer hjelp. Antallet institusjonsplasser i psykiatrien må derfor økes. Det er positivt at de fleste alvorlig psykisk syke kan bo og få hjelp i sin egen kommune, men det har i for stor grad gått på bekostning av tilbudet og hjelpen til de som er en fare for seg selv og andre.

Det er en utfordring i Norge at mennesker med alvorlige psykisk lidelser havner mellom helsevesen og rettsvesenet. De er for syke til å kunne straffeforfølges, samtidig som de er for friske til å kunne tvangsinnlegges. Fremskrittspartiet har de siste årene sørget for flere lovendringer på dette feltet, blant annet ved å senke terskelen for bruk av tvungent psykisk helsevern. Av hensyn til både enkeltpersoner og samfunnet er det viktig at personer som kan skade seg selv og andre får hjelp på et tidlig tidspunkt.

Fremskrittspartiet er bekymret over at stadig flere, også mange unge, sliter med psykiske plager og sykdom. Vi prioriterer derfor en styrking av tilbudet innen psykisk helse. Fortsatt er det for mange som faller ut av utdanningsløp og arbeidsliv som følge av sine plager. Behandlingstilbudet må tilpasses den enkelte pasient.

Mange av de som i dag sliter med psykisk sykdom, bør behandles utenfor institusjon gjennom tett faglig oppfølging. Samtidig må det være tilstrekkelig kapasitet for de pasientene som har behov for institusjonsopphold. Personer med langvarige alvorlige psykiske sykdommer skal ha anledning til å ha åpen plass på psykiatrisk institusjon.

Et differensiert tilbud er avgjørende for å redusere bruk av tvang og tung medisinering i psykiatrien. I dag nedprioriteres tidlig oppfølging og behandling av kommunene, fordi de økonomiske rammene er for små. Derfor er det nødvendig med en endring av finansieringssystemet slik at pengene følger den enkelte pasient til behandlingsstedet og på denne måten sikre pasientens grunnleggende rettigheter. Det må være en selvfølge at både private og offentlige tjenestetilbydere kan benyttes i behandlingsforløpet, både for å redusere ventetidene og for å få på plass mangfoldet og en sunn konkurranse basert på kvaliteten i tjenestene som pasientene skal motta. Samhandlingsreformen må evalueres.