Demoniseringen av Israel må ta slutt
Den ensidige dekningen og demoniseringen av Israel har gått for langt. Israel har en selvfølgelig rett til å forsvare sitt eget land og sitt eget folk.
Den siste uken har vi vært vitne til at den brutale terrororganisasjonen Hamas har skutt over 4000 raketter inn i Israel, der målet er å drepe flest mulig sivile og skape mest mulig ødeleggelse og frykt. Terroristene bryr seg ikke om de treffer barn, foreldre, jøder eller muslimer. Det er viktig å ha med seg at Hamas’ målsetting er at Israel skal utslettes. Det står klart og tydelig i deres partiprogram.
Leser man norsk presse får man imidlertid et helt annet inntrykk. Her er historiefortellingen at Israel er provokatøren, som ikke tar hensyn til sivile palestinere. Mange gir også uttrykk for at Israel og landets supportere er onde. Eksempelvis ble to ungdomspolitikere i FpU jaget vekk fordi de stille og rolig markerte støtte til Israel, under en demonstrasjon i solidaritet med det palestinske folk. Pressen har etter mitt syn bidratt med å skape et ensrettet inntrykk.
Sannheten er en annen. For mens Hamas prøver å ta livet av flest mulig uskyldige, advarer Israel sivile i områder før de intervenerer militært. Det gjør de blant annet gjennom å skyte varselskudd og å kontakte folk på telefon. Formålet er å forhindre sivile dødsfall så langt det er mulig.
Hamas-terrorister gjemmer seg derimot bak barn, syke og eldre. De plasserer sine rakettramper i tett befolkede områder, vel vitende om at de dermed bruker sivile som menneskelige skjold. Det gjør dessverre at unødvendig mange sivile faller i krigshandlinger.
Hvem er skyld i at sivile dør?
De forferdelige krigsbildene vi ser fra Israel og Gaza gjør inntrykk. Hver gang uskyldige, sivile liv går tapt er det en tragedie. Men vi må stille oss spørsmålet: Hvem har skylden for at sivile dør? Svaret er de som bruker dem som menneskelige skjold, mens de utfører forferdelige terrorhandlinger.
Jeg lurer på hva de som nå går til frontalangrep på Israel forventer av landet. Skal de sitte helt stille og se på at tusenvis av raketter skytes mot sivile i deres eget land?
Ingen kan forvente at Israel skal avstå fra å svare på disse angrepene på deres egen sivilbefolkning. Hva hadde de propalestinske demonstrantene som tok til gatene i Oslo krevd av norske myndigheter dersom de hadde blitt skutt på med raketter? De hadde selvsagt krevd beskyttelse og at myndighetene gjort hva de kunne for å nøytralisere angriperne. Den samme forventningen har israelerne.
En komplisert konflikt
I media og den offentlige debatten hører vi gjerne enkle fremstillinger av årsakene til det siste sammenstøtet mellom Israel og Hamas. Men det er flere dimensjoner som forsvinner helt i fortellingen om død og ødeleggelse. Dette handler også om intern rivalisering mellom de ulike palestinske grupperingene Hamas og Fatah, der Hamas viser muskler mot et palestinsk lederskap som ikke har vært på valg siden 2006. Dette handler dessuten om maktforholdene i regionen, der Iran er Hamas’ viktigste støttespiller både økonomisk, militært og politisk. Iran har i likhet med Hamas et uttalt mål at Israel skal utslettes. Det handler om Israels langsiktige forsvarsstrategi i en kronisk ustabil og fiendtlig region. For Israels lederskap handler ikke kampen mot Hamas bare om å svekke den militære kapasiteten til regimet i Gaza, men også om at landet lever under trussel om rakettangrep også fra Libanon og Syria. Israel vil for enhver pris unngå en krig med flere fronter. Da gjelder det å vise evne til avskrekking.
Det er en tragedie hver gang uskyldige mennesker dør, uansett hvilket folk og hvilken side av konflikten de tilhører. Det påligger enhver stridende part å unngå sivile tap så langt det er mulig. Hvis en part forbryter seg mot krigens regler, må dette påtales. Men vi kan ikke operere med to standarder. En for Hamas og en for Israel. For det er krigføringen til Midtøstens eneste demokrati Israel som følges med argusøyne her hjemme. Hamas slipper billig unna.