Torsdag 22 juli ble det på en verdig måte markert at det er ti år siden hele Norge som nasjon, og Arbeiderpartiet spesielt, ble rammet av den verste handlingen på norsk jord etter andre verdenskrig. Det er fortsatt vanskelig å ta innover seg omfanget av den ondskap som rammet Arbeiderpartiets ungdommer og tilfeldige personer i regjeringskvartalet. Det er forferdelig å tenke på den sorgen familiene og politiske kollegaer som mistet sine kjære og nære i en grufull og meningsløs handling er påført og som vil følge dem gjennom hele livet. Det er også hjerteskjærende å høre historier fra overlevende om det de går gjennom, og hvordan denne grusomme hendelsen naturlig nok fortsatt preger dem.

De grufulle hendelsene den 22. juli vil vi selvsagt aldri glemme.

Jeg skulle helst sett at jeg ikke måtte skrive denne kronikken. Og jeg håpet i det lengste at jeg skulle slippe. I Aftenposten skrev jeg sammen med mine nestledere Ketil Solvik-Olsen og Terje Søviknes om hvor viktig det er at vi står samlet i kampen mot voldelig ekstremisme.

Men både før og ikke minst etter har vi sett at stadig flere insinuasjoner og påstander rettes mot oss i FrP. Det er få som sier åpent at vi har direkte skyld. Men det er ingen tvil om utsagnene fra både AUF-leder Astrid Hoem, tidligere KrF-rådgiver Emil André Erstad og lederen i Antirasistisk senter, Rune Berglund Steen tolkes i den retning. På sosiale medier insinueres det til stadighet at Frp på en eller annen måte har en eller annen skyld i det som skjedde. Det er både trist, og det er feil. Det virker å være enkeltes mål å brunbeise Fremskrittspartiet, og fremstille oss som en gjeng bestående av ytterliggående konspiratorikere. Dette er ikke sant.

Hverken våre velgere, medlemmer, tillits- eller folkevalgte fortjener å bli møtt med insinuasjoner om medskyldighet til det verste som har skjedd på norsk jord siden andre verdenskrig. Derfor må denne kronikken skrives.

I VG skriver leder i Antirasistisk senter, Rune Berglund Steen, at ingen av FrPs politikere har ansvar for de groteske gjerningene. «Men politikere som sprer fiendebilder, har et medansvar for holdningene de dermed er med på å skape». I Aftenposten kommer også AUF-leder Astrid Hoem med insinuasjoner om at Frp ikke tar avstand fra ekstremister, i form av SIAN, Alliansen og Nordisk motstandsbevegelse.

Ingenting av dette stemmer. Vi har hverken nøret opp holdninger eller skapt grobunn for ekstremisme. Det vi har gjort, er å føre en ærlig og direkte diskusjon om innvandring og konsekvensene dette har for landet vårt. Den feilslåtte integreringen eller konsekvensene av altfor høy innvandring over lang tid kommer vi selvsagt ikke til å slutte å snakke om. Men dessverre ser vi en venstreside som er mer opptatt av å stemple motstanderne, og insinuere at vi er brunsvidde ved hver korsvei, fremfor å diskutere de viktige problemene og utfordringene i innvandring- og integreringspolitikken. Ja, ifølge Dagens Næringsliv har Ap til og med en strategi på å ikke møte meg og FrP til debatt om disse spørsmålene i valgkampen.

Gjentatte ganger har vi hørt at begrep som tidligere partileder Siv Jensen brukte, snikislamisering, er en konspirasjonsteori. Det er det altså ikke.

Det overveldende flertall av muslimer er vanlige folk som har jobb og familie og som selvsagt ikke har noen ønsker om å islamisere vesten. Samtidig vet vi at det finnes islamister som vil gjøre akkurat det.

Begrepet snikislamisering har imidlertid ingenting med dette å gjøre. Men det handler om at samfunnet tar små skritt i retning av å tilpasse seg særkrav fra en liten del av den muslimske befolkningen. Krav som går på tvers av våre vestlige verdier. Konkrete eksempler på dette er at kravet om å vise ørene på passfoto er fjernet, etter krav fra muslimer. Dette er et krav som var der av sikkerhetsmessige årsaker, men som blefjernet. Et annet eksempel er krav om kjønnsdelt svømmeundervisning. Noe som overhodet ikke hører hjemme i Norge.

Den røde tidligere KrF-rådgiveren Emil André Erstad som tapte veivalget som Knut Arild Hareides nærmeste rådgiver er nå blitt kommentator i Vårt Land. Han hevder jeg er med på å spre konspirasjonsteorier. «I pressemeldingen kan det se ut som Frp-lederen spiller bevisst på konspirasjonsteorier om at Støre er motstander av ytringsfriheten.»

Dette er heller ingen konspirasjonsteori. Det er en kjensgjerning spesielt for redaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, at daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre ikke sto opp for ytringsfriheten. Midt under karikaturstriden var Støre mer opptatt av å henge Selbekk ut til tørk og beklage at vi har presse- og ytringsfrihet i Norge. Støre beklaget at mange muslimer følte seg krenket av tegningene, og understreket at ytringene ikke representerte det norske folkets syn. Selbekk måtte gå under jorden og leve med politibeskyttelse. Fortsatt den dag i dag har aldri Støre beklaget for det som skjedde. Og dette er en mann som ber om folkets tillit til å bli statsminister for landet vårt.

I 2009, som NRK har grundig dokumentert, var Ap-lederen en av statsrådene som ville gjøre angrep på religion straffbart. At Støre ikke setter ytringsfrihet høyt er ikke en konspirasjonsteori. Det er fakta.

Gjentatte ganger det siste året har vi hørt fra flere politikere, mediekommentatorer og andre at det må tas et oppgjør med «holdningene bak 22. juli». I forlengelsen av dette har AUF og Arbeiderpartiet tatt til orde for en ny kommisjon.

Det er vanskelig å vite hvor både AUF-leder Astrid Hoem og Ap-leder Jonas Gahr Støre vil med et slikt «oppgjør», for ingen av dem klarer å definere hva det egentlig er snakk om. Jeg sier meg enig med tidligere Ap-politiker Geir Lippestad i at oppgjøret ble tatt i domstolene. Det politiske oppgjøret ble gjort ved at alle partiene på Stortinget sto sammen, og tok avstand til ekstremismen. Noe tidligere statsminister Jens Stoltenberg sørget for på en forbilledlig måte.

Men, for å unngå eventuelle misforståelser: Fremskrittspartiet mener at det må tas mye tøffere grep i kampen mot radikalisering og terror. Det siste året har det eksempelvis vært fire separate saker i Oslo tingrett om terrorforbund eller terrorplanlegging. Alle disse har vært islamister.

I forrige uke så vi også at minnesmerket til Benjamin Hermansen ble tagget ned med teksten «Breivik fikk rett». Det gjør meg opprørt, forbanna og trist. Jeg håper politiet tar saken på dypeste alvor, og at den eller de som har gjort denne handlingen blir straffet.

Straffene må opp, PST må få enda større ressurser, og vi må bekjempe radikalisering i fengsler og på nett. Det gjelder selvsagt uansett om det er snakk høyreekstremisme eller radikal Islam.

Fremskrittspartiet har i alle år tatt fullstendig avstand fra den type holdninger terroristen står for. Vi er et liberalistisk folkeparti. Vårt verdisyn ser enkeltmennesket som unikt og ukrenkelig, helt uavhengig av religion, etnisitet, legning, hudfarge eller andre medfødte egenskaper.

Forskningen på området er også utvetydig. I en fersk forskningsrapport saumfarte forskere chatteforum, aviser og blogger for å kartlegge støtten bak 22. juli-handlingene. Ifølge dem var funnene tydelige: «Fraværet av støtte blant ytre høyre var slående», sa forsker Lars Erik Berntzen fra Universitetet i Bergen. Funnet bekrefter også Lippestads utsagn.

Jeg håper derfor de som tar til orde for et oppgjør konkretiserer hva de faktisk helt konkret mener, og jeg kan garantere at FrP uansett vil være i front i arbeidet med å bekjempe radikalisering og terror.

I Aftenposten blir jeg spurt om jeg tar avstand fra SIAN, Alliansen og Nordisk motstandsbevegelse. Det er for meg vanskelig å forstå hvorfor et slikt spørsmål i det hele tatt blir stilt. FrP står for det diametralt motsatte av terroristen fra 22. juli og andre høyreekstremistiske personer og grupperinger. Vi tar sterk avstand fra forskjellsbehandling av mennesker basert på kjønn, religion, legning eller etnisk opprinnelse, og vi vil verne om de rettighetene og frihetene som grunnloven legger opp til. Ja, vi definerer oss selv som et liberalistisk folkeparti.

FrP har for øvrig helt konkret tatt avstand fra SIAN, og det finnes eksempler på medlemmer som er blitt ekskludert grunnet medlemskap i denne organisasjonen. Det er helt greit å være kritisk til islam, men det blir helt feil å skjære alle muslimer over en kam, som SIAN gjør.

Alliansen virker å være en jødehatende organisasjon, som Fremskrittspartiet helt selvsagt tar avstand fra. Som varm forsvarer av både jøder og staten Israels rett til å eksistere, er det få ting som går så på akkord med grunnsynet til Fremskrittspartiet. Nordisk motstandsbevegelse er selverklærte nazister, og i likhet med alle andre partier på Stortinget tar FrP selvsagt fullstendig avstand fra alle former for nazisme. Jeg hadde virkelig aldri trodd det var nødvendig å påpeke det helt åpenbare.

I en tale som gjorde meg rystet den 13. mars 2018 uttalte Ap-leder Støre at den mye omtalte Facebook-posten jeg la ut på min Facebook-side var å «Bevisst, kalkulert nøre oppunder akkurat det hatet som tok så mange liv 22. juli».

Dette er noe av det som gjør meg desidert mest opprørt. Denne Facebook-posten er slettet, og jeg har beklaget den. Men de faktiske forhold er at innlegget aldri handlet om 22. juli. Det handlet om et konkret forslag om å frata fremmedkrigere statsborgerskapet. Altså personer som har reist ned til Syria for å drepe sivile, og støtte opp under noe av det mest groteske regimene vi har sett, nemlig IS.

Forslaget fra FrP og regjeringen fikk ikke flertall etter Arbeiderpartiet stemte det ned, med konkret begrunnelse om at det ville gå utover rettssikkerheten til personene det gjaldt. I dag er forslaget gjeldende politikk, og vedtatt av Stortinget. Og som kommentator George Gooding grundig dokumenterte gjennom nøysomt arbeid, var det Arbeiderpartiets rådgivere som først én dag etter innlegget ble publisert, begynte å koble det til 22. juli. Det er ingenting ved den Facebook-posten som handler om 22. juli.

Allerede i 2017 var Støre ute i Dagens Næringsliv og mente at Ap burde ta et større oppgjør med FrP om vår rolle i 22. juli. I 2018 sa han at Ap kommer til å bruke 22. juli mer. På 22. juli fikk høyresiden beskjed om å ta et særlig ansvar i møte med høyreekstremismen.

Det enkleste hadde selvsagt bare vært å følge venstresidens premisser. Legge seg ned. Beklage. La AP, Støre og mediene definere hva som er lov å si og ikke lov å si. I Aftenposten ser vi til og med Støre påta seg rollen som meningspoliti, hvor han skal bestemme hva vanlige folk skal få lov til å si og mene. Aps forsøk på å gjøre meningskorridoren stadig trangere er politisk korrekthet gått amok. FrP kommer ikke til å gjøre det. Vi kommer til å ta avstand fra ekstremisme, vi kommer til å støtte alle tiltak som kan få bukt med og forebygge terrorhandlinger, vi kommer til å slå ned på det som er over streken, men vi lar oss aldri kneble i debatten. Vi kommer til å fortsette å ta de vanskelige debattene på innvandring- og integreringsområdet. vi må gjøre det selv om noen blir støtt av det og selv om noen opplever det vanskelig. Vi har sett hva manglende debatt har gjort av skade i Sverige. Grunnen til at Norge er i en annen situasjon er at FrP har presset de andre partiene på dette området. Vi har tvunget dem til å diskutere med oss. Det kommer vi til å fortsette med.

Nå håper jeg vi endelig kan stå sammen mot å bekjempe de reelle ekstremistene men ha rom for debatt. Slutte å stemple ytringer vi ikke liker som konspirasjonsteorier når de ikke er det. Prøve å lese hverandre i beste mening, ikke i verste. Da kommer vi lenger. På debatten kan man noen ganger få inntrykk av at Norge er fullt av ekstremister og potensielle terrorister. Heldigvis er ikke dette tilfellet. Vi skal stå opp mot rasisme, ekstremisme og konspirasjonsteorier. Men da må ikke ytringsrommet snevres inn slik at viktige debatter stoppes og at splittelsen blir mellom oss som vil bekjempe ekstremisme.

For de eneste som tjener på splittelsen, er tross alt ekstremistene.