De tok våre løyper, de tok våre gammer, vår kultur og vår identitet
De inviterte til dialog, men staten og kommunen valgte autoritær monolog
Her står det svart på hvitt at skuterfolket i Øverbygd ikke drev med fri ferdsel, villmannskjøring og lovløshet i fjellet. Tvert imot. Foreningen gikk inn for regulering og oppfordret medlemmene til å bruke bestemte ruter. Ikke kjøre overalt. Ikke provosere. Ikke ødelegge.
Dette var ansvar før staten gjorde ansvaret om til forbud og kriminalitet. Kunngjøringen viser at det fantes et løypenett før motorferdselloven kom. Ruter gikk fra Dividalen og Sørdalen mot Devdisvatn, Aslakskardet, Gassavággi, Moska, Trollelvskardet, Isdalen og videre mot Tamok. Andre ruter gikk via Høgskardhus, Sandelvhytta, Anjavassdalen, Langdalen og Revelvdalen, eller fra Kirkesdalen over Lappskardet.
Det var ferdselsårer i gammel hevd og kultur. Det var praktisk friluftsliv. Det var forbindelser mellom bygder, daler, vann, hytter, gammer og fiskeplasser. Snøskuteren var bare et nytt redskap i gamle spor og stier.
Så kom Gro Harlem Brundtland og motorferdselloven i 1977
Og med den kom et nytt syn på bygdefolket som vi måtte finne oss i som husmenn atter en gang med staten som godseier og sheriff.
Det som før var bruk, ble nå mistenkeliggjort og kriminalitet. Det som før var lokal orden og indre justis, ble nå framstilt som et alvorlig problem, men ingen skjønte for hvem. Folk som kjente fjellet og dalene med, ble nå behandlet som om de var fremmede og leilendinger i eget land.
Dette er kjernen. Det dreier seg ikke bare om snøskuter. Det handler om retten til å bruke sitt eget nærområde med vett og ansvar praktisert i generasjoner. Med ett var Troms Turlag som en av godsherrene og fortalte hvor hyttene deres skulle ligge og hvor de skulle nyte sin ro når de kom fra storbyen.
For mange ble også tapet av gammer, krypinn og gamle ferdselsmønstre et kulturelt tap. Slike steder var ikke luksus. De var en del av fjellivet, tradisjonen og identiteten. Når de forsvant, forsvant også noe av den lokale tilhørigheten og eierskapet som nettopp tok vare på naturen.
Folk reagerer på forskjellsbehandlingen
Når turistforeninger kan drive store hytteanlegg i fjellheimen og nasjonalparkene med den motoriserte logistikken som følger med, mens lokalbefolkningen må gå kne- og kanossagang for å komme seg til egen hytte, et fiskevann eller en gammel ferdselsvei, da ser folk ikke bare naturvern. De ser en forvaltning med en definisjonsmakt og vilje til å bruke makt som beskriver katastrofe i stedet for fornuftig bruk.
Når Isdalen og Trollelvskardet i praksis behandles som om organiserte friluftsinteresser har større rett enn lokalbefolkningen, oppleves det som en annektering av fjellet. Ikke nødvendigvis juridisk, men kulturelt og praktisk.
Når gamle ferdselsveier mot Moska, Rødtjønna og Gassavággi stoppes med henvisning til hensyn folk knapt får etterprøve, vokser mistilliten. Ikke fordi folk hater naturen, men fordi de gjennom generasjoners bruk kjenner den og er glad i den.
Ny motorferdsellov gir nye muligheter
Kunngjøringen fra 1972 er derfor tungtveiende dokumentasjon. Den viser at skuterbruken ikke var uregulert. Den viser lokal ansvarskultur før statlig forbudskultur overkjørte folk som bodde og brukte områdene. En kultur myndighetene på totalitært vis valgte å overse og ignorere.
Nå gir ny motorferdsellov kommunene en mulighet. Den må brukes. Målselv, Balsfjord og andre kommuner bør samle gamle kart, utklipp, bilder og vitnefortellinger. Gamle ferdselsårer må igjen legges til grunn. Lokal kunnskap må telle. Bolyst – som det vises til i festtaler, må bety noe i virkeligheten. Det gjelder å spre bruken til alle de kommuner som har forutsetning og vil ha et løypenett.
Gjør vi ikke det vil vi få en konsentrert belastning som heller bensin på narrativet om ulempene ved bruk av skuter som burde være like naturlig som båt er på Oslofjorden.
Vi skal ikke ha fri ferdsel. Vi skal gjenetablere ordnede løyper på historisk grunnlag og smi nå som jernet er varmt. Dersom det nå skulle utvikle seg til en gjentatt maktkamp mellom Statens forvaltning og det lokale demokratiet med prokuratorknep bryter det med lovens intensjon og de mål og føringer gitt i den vedtatte loven.
Etterprøvbarheten må være reell og bygge på faktiske forutsetninger i stedet for hypoteser og en konservativ føre var fortolkning.
Dette må være begynnelsen på å ta fjellet, historien og vår identitet tilbake – bygget på ansvar, lokalt skjønn og kunnskapen som bor i folk. For det er vi som lever her, og det er oss forvaltningen skal stå til tjeneste for.
Er vi tjent med at kunnskapen eies og forvaltes av ideologiserte byråkrater på et kontor som i Tromsø?
Torbjørn Fagermo