Hvordan kan vi gjøre det tryggere for eldre å bo hjemme?

EN DAG RINGER DET PÅ DØREN HOS KATRINE. Hun er 91 år og bor alene på St. Hanshaugen. Utenfor står en mann i håndverksklær. Han sier det er vannlekkasje i kjelleren og at han må inn på kjøkkenet hennes.

Det høres kanskje plausibelt ut. Gammel bygård. Gamle rør. Men så begynner «rørleggeren» å rote i oppvaskmaskinen. – Hva er det du egentlig ser etter? spør Katrine.

Hun får ikke noe svar. Heldigvis overhører en nabo samtalen. Han vet at det ikke er noen lekkasje. Samtidig har en medhjelper allerede sneket seg inn i leiligheten. To menn. Én distraherer. Én leter. Så på et blunk er de borte. En tilfeldighet reddet henne. En våken nabo som brydde seg.

Da Katrine ringer politiet, får hun beskjed om at det ikke finnes noen patrulje å sende. Ingen biler i området. Hva ville du tenkt, hvis det skjedde deg?

NOEN UKER SENERE RINGER TELEFONEN. En ung mann presenterer seg fra hjemmesykepleien. Medisinene er på vei.

Katrine stusser. De pleier ikke å ringe først. 

En time senere står to unge menn på døren. De har riktige uniformer. Men ingen legitimasjon. Ingenting å vise frem, men hun slipper dem likevel inn.  

To fremmede menn sitter plutselig i stuen til en 91 år gammel kvinne. De tar seg god tid. Setter seg ned og venter. 

Hva venter de på? Hva planlegger de?

Katrine har levd et langt liv. Hun har opplevd krig. Hun har sett verre ting enn dette. Men ingen skal måtte sitte i sin egen stue og lure på hva som er neste steg i planen til to unge karer, som er avslørt som falske hjemmesykepleiere. Hva tenkte de to guttene? Skulle de binde henne fast? Få henne til å åpne nettbanken? Tømme smykkeskrin? Å supplere beholdningen av livsnødvendige medisiner, det skulle de ikke.

Igjen er det en tilfeldighet som redder henne. Leieboeren kommer opp fra vaskekjelleren. Situasjonen brytes. De to «hjemmesykepleierne» forsvinner.

Katrine sitter igjen med telefonen i hånden. Skal hun ringe politiet igjen? Har de tid denne gangen? Hun lar være. Hun orker ikke. Ikke fordi det ikke er alvorlig. Men fordi hun ikke orker enda en avvisning. Dette er ikke én enkelt historie. Dette er et mønster.  Hverdagskriminaliteten brer om seg: svindel, innbrudd, bedrageri. Særlig rettet mot eldre. Mot mennesker som samfunnet samtidig har bestemt at skal bo hjemme så lenge som mulig. Vi ber dem bli boende sin egne hjem. Men er vi klare til å beskytte dem også? Da vi senere forsøker å anmelde hendelsene, møter vi opp på Majorstuen politistasjon. Den er stengt. Midt på dagen. På grunn av bemanningsmangel.

Vi blir henvist til internett. Katrines gamle PC er ikke så oppdatert at den klarer å lese politiets nettside med sitt fancy design «anmeld det her». Hva slags signal sender det? Skal politiets nettsider først og fremst ha fancy design, eller skal de være tilgjengelige og enkle å betjene for alle?  Og hvor lavt er denne typen kriminalitet egentlig prioritert?

Oslo FrP vil styrke kapasiteten ved de lokale politistasjonene. Men det er ikke nok. Vi trenger også ambulerende patruljer som kan komme hjem til folk og ta imot anmeldelser der og da – særlig hos eldre, bevegelseshemmede og andre sårbare grupper. Dette er ikke komplisert. Med dagens teknologi er det fullt mulig. Det handler ikke om evne. Det handler om vilje Og i mellomtiden, kan du gjøre en forskjell? Se naboen din. Kjenner du de som bor over eller under deg?  Den ensomme mannen du knapt har snakket med eller den eldre kvinnen som ikke lenger reiser på påskefjellet For noen ganger er det ikke systemet som redder deg. Det er tilfeldigheter. Eller medmennesker rundt deg.  

Jan Mesicek, nestleder i programkomiteen Oslo FrP

komitemedlem Miljø- og bytuvikling, Frogner 

(Forholdet i denne kronikken er en sann historie. Det er anmeldt til politiet, som har henlagt saken.)