Når det offentlige svikter, hvem tar ansvaret da?

Underernæring har sjelden én enkelt årsak. Sykdom, ensomhet, redusert matlyst, legemiddelbruk, tygge- og svelgevansker eller manglende evne til å handle og lage mat kan alle spille en rolle. Ikke alle tilfeller skyldes svikt i helse- og omsorgstjenestene. Nettopp derfor må tjenestene ha kompetansen, kapasiteten og rutinene som trengs for å oppdage risiko tidlig og sette inn riktige tiltak.

Når systemet teller oppgaver, men overser mennesket, har vi kommet dit at kvaliteten i eldreomsorgen i for stor grad måles i antall vedtak, gjennomførte besøk og avkryssede oppgaver, fremfor hvordan den eldre faktisk har det? Har kravene til dokumentasjon, effektivisering og rapportering fått så stor plass at det blir mindre tid til det som burde stå i sentrum: mennesket som trenger hjelp?

Har vi effektivisert helse- og omsorgstjenestene så kraftig at hjemmetjenesten, fastlegen og sykehuset ikke lenger har tilstrekkelig tid til å fange opp tegn på underernæring? Eller har vi rett og slett hatt for lite oppmerksomhet på et problem som kan få alvorlige konsekvenser for både helse, livskvalitet og verdighet?

Underernæring må ikke bli enda et punkt på en sjekkliste som kan krysses av og glemmes. Det krever faglig kompetanse, kontinuitet, tilstrekkelig bemanning og ikke minst tid til å se den enkeltes behov. Det hjelper lite at et vedtak om hjelp til mat og måltider er fattet og registrert som utført, dersom den eldre likevel ikke får i seg tilstrekkelig næring. At maten er levert eller satt frem, betyr ikke nødvendigvis at den er spist. Og at en oppgave er dokumentert som gjennomført, betyr ikke automatisk at behovet er ivaretatt.

Kommunene må ta et tydeligere ansvar for at eldre som står i fare for underernæring, blir fanget opp og får nødvendig oppfølging. Det innebærer konkrete forventninger til helse- og omsorgstjenestene:

● Systematisk ernæringskartlegging: Eldre som mottar helse- og omsorgstjenester, må få vurdert ernæringsrisiko i tråd med faglige retningslinjer, og følges opp ved behov.

● Individuell oppfølging: Når risiko avdekkes, må det utarbeides konkrete ernæringstiltak tilpasset den enkeltes helsetilstand, funksjonsnivå, ønsker og behov.

● Tilstrekkelig bemanning og kompetanse: Ansatte må ha nødvendig kunnskap om ernæring og tid til å observere, motivere, tilrettelegge og bistå ved måltider.

● Tydelig ansvarsfordeling: Hjemmetjenesten, fastlegen, sykehjemmet og spesialisthelsetjenesten må samarbeide, slik at ingen faller mellom ulike ansvarsområder.

● Dokumentasjon av resultater: Kommunene må kunne vise ikke bare at tjenester er vedtatt og utført, men også hvordan ernæringstilstanden vurderes, og om tiltakene har ønsket effekt.

Dette handler ikke om å pålegge helsepersonell enda flere oppgaver uten å gi dem nødvendige ressurser. Tvert imot handler det om å sikre rammebetingelser som gjør det mulig å utøve faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp. Mange ansatte i helse- og omsorgstjenestene gjør en formidabel innsats hver eneste dag. De ser behovene, kjenner utfordringene og ønsker å gi god omsorg. Men når tidspress, bemanningsutfordringer og stadig flere oppgaver begrenser muligheten til å følge opp den enkelte, er dette et ansvar som ikke kan skyves over på de ansatte alene.

Det er et ledelsesansvar, et kommunalt ansvar og et politisk ansvar.

Vi må også sørge for at kunnskapen om underernæring er lett tilgjengelig, både for helsepersonell, pårørende og eldre selv. Det må være enkelt å forstå hvilke tegn man skal se etter, hvem man skal kontakte, og hvilke tiltak som kan forebygge at situasjonen utvikler seg.

Når eldre ikke får i seg nok mat og næring, handler det ikke bare om ernæring. Det handler om omsorg, livskvalitet, trygghet og retten til en verdig alderdom. En trygg og verdig eldreomsorg kan ikke måles utelukkende i antall vedtak, utførte oppdrag eller registrerte tjenester. Den må også vurderes ut fra hvordan tjenestene faktisk fungerer for menneskene som trenger dem.

Vi trenger derfor en eldreomsorg der kvalitet ikke bare handler om hva som er gjort, men om hvilken forskjell hjelpen faktisk utgjør. Når det offentlige svikter i å forebygge, oppdage eller følge opp underernæring, må vi våge å stille spørsmålet: Hvem tar ansvaret – og hva skal til for at vi gjør det bedre?

Eldreomsorg skal ikke bare handle om å leve lenger. Den skal handle om å leve godt – med trygghet, verdighet og omsorg gjennom hele livet.