Vågan, Lofotkraft og oss andre

Derfor er det oppsiktsvekkende at Vågan nå, helt på oppløpssiden og samme dag som kommunestyret behandler saken, fremmer nye krav som i realiteten innebærer at Vågan skal ha bestemmende innflytelse over Vestvågøys aksjer i Lofotkraft – ikke bare i dag, men i overskuelig fremtid.

Det er vanskelig å forstå logikken i et slikt krav. Dersom man ønsker kontroll over en annens eiendel – enten det er hus, hytte, båt eller aksjer – finnes det en velkjent løsning: Man kjøper den. Ønsker Vågan full råderett over Vestvågøys aksjer i Lofotkraft, får de fremme et tilbud om kjøp. Da følger også det økonomiske ansvaret med.

Spørsmålet er derfor om det har noen hensikt at Vestvågøys ordfører inviterer til nye forhandlinger.

Kanskje, men da må noen grunnleggende forutsetninger være på plass.

For det første må Vågan stille med et forhandlingsutvalg som faktisk har mandat til å forhandle og konkludere. Så langt har erfaringen vært at inngåtte avtaler ikke representerer avslutningen på en prosess, men starten på en ny runde med nye krav og nye forutsetninger.

For det andre må det være noe å forhandle om. Når et krav beskrives som ultimativt, betyr det nettopp det: Enten aksepteres kravet, eller så blir det ingen avtale. Da er det ikke forhandlinger, men et diktat.

Det mest paradoksale er at Vågan allerede har fått gjennomslag for sine viktigste interesser, uten kanskje helt å skjønne det selv.

Samordningsavtalen mellom Vågan og Vestvågøy sikrer at kommunene samlet kontrollerer mer enn 50 prosent av aksjene i Lofotkraft. Begge kommuner vil eie om lag 25,5 prosent hver, og ordningen gjelder i fem år med mulighet for forlengelse.

I tillegg gir aksjonæravtalen Vågan en særskilt beskyttelse ved at kommunen kan blokkere forslag om å flytte hovedkontoret fra Vågan, så lenge kommunen eier mer enn 10 prosent av aksjene. Dette har de øvrige aksjonærene akseptert.

Vågan har med andre ord allerede både sikkerhetsnett og vetorett på de områdene de selv har fremhevet som avgjørende. De nye kravene kommer derfor i tillegg til omfattende garantier som allerede er på plass.

Risikoen nå er at den langvarige og omfattende restruktureringsprosessen i Lofotkraft settes i fare. Nye investorer og samarbeidspartnere kan miste tilliten til prosessen dersom grunnleggende premisser endres i siste liten. I verste fall kan det få økonomiske og juridiske konsekvenser for alle involverte.

Vår konklusjon er derfor enkel: Vågan risikerer å motarbeide sine egne interesser. Kommunen forlenger en prosess som burde vært avsluttet, skaper usikkerhet rundt Lofotkrafts fremtid og påfører både seg selv og de øvrige eierne unødvendige utfordringer.

Noen ganger er det klokeste man kan gjøre å erkjenne at man allerede har fått gjennomslag for det viktigste. Dette kan være et slikt tilfelle.

Hilde Grande , Lene Henningsen og Kent Åge Johansen.