Russlands brutale angrep på Ukraina har synliggjort trusselen regimet i Kreml utgjør for freden i vår del av verden, og for suvereniteten og integriteten til de stater som befinner seg innenfor Russlands strategiske interesseområde. Russland viser seg dessverre som en uforutsigbar og aggressiv nabo, og dette må få konsekvenser for både Forsvarets innretning og Norges forhold til våre allierte.

Dersom Norge skal kunne forsvares ved et angrep, er vi helt avhengige av å ha et troverdig forsvar og samtidig få støtte gjennom rask respons fra våre allierte i NATO.

Forsvaret må rustes kraftig opp, og dagens langtidsplan må raskt revideres i lys av den siste tids hendelser. Det er et arbeid som må prioriteres og som er fullt og helt i norske hender. Samtidig viser situasjonen viktigheten av å ha nære bånd til våre allierte. Vi må derfor jobbe for å sikre at vårt samarbeid med NATO blir enda sterkere og at deres bidrag til vår forsvarsevne koordineres bedre.

For å sikre alliert støtte og tilstrekkelig avskrekking, må Norge ruste opp eget forsvar og samtidig gjøre det mulig for våre allierte å ha bedre tilgang til personell og utstyr på norsk jord. I praksis betyr det at Norge bør åpne for etablering av allierte baser på norsk jord også i fredstid.

Det er positivt at mange NATO-land nå øker sitt fokus på utviklingen i nord, hvor Norge har en sentral rolle. Storbritannia, Frankrike og USA dedikerer ressurser til å patruljere og overvåke havområdene i Nordområdene. Våre allierte gjennomfører trening og øving i Norge sammen med norske styrker for å utvikle forsvarssamarbeidet. Lange forsyningslinjer for NATO allierte kan dog utgjøre en vesentlig utfordring i en situasjon hvor en fiendtlig invasjonsstyrke søker en lynkrig taktikk, slik russerne opprinnelig forsøkte i Ukraina.

Med grunnlag fra den såkalte «baseerklæringen» er det i dag ingen utenlandske baser i Norge, og tilstedeværelse av utenlandsk militært personell skjer derfor uten at det er faste oppsett. Det er nødvendig at man vurderer om gamle vedtak fortsatt skal legge premissene for utviklingen av vår fremtidige forsvarsstrategi.

Den såkalte baseerklæringen var et svar fra regjeringen Gerhardsen på en henvendelse fra Sovjetunionen datert 30.01.49. Bakgrunnen for henvendelsen var at forhandlingene mellom Norge, Sverige og Danmark om et nordisk forsvarsforbund var i ferd med å avsluttes uten resultat, og at Norge da vurderte å slutte seg til Atlanterhavspakten (NATO).

Ifølge memoarene til Einar Gerhardsen ba den sovjetrussiske regjeringen den norske regjeringen om å klarlegge sin stilling til Atlanterhavspakten, og den spurte om Norge mente å påta seg noen forpliktelser med hensyn til plassering av luft- eller sjømilitære baser på Norges territorium.

1. februar 1949 ga den norske regjeringen ifølge Gerhardsen følgende svar: «Den norske regjering vil ikke tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep.»

5. februar kom et nytt brev fra Moskva. Her ble det antydet at «provokatoriske rykter og sammenkokte falsknerier» om at Norge trues av et angrep kunne føre til at landets territorium ville bli stilt til disposisjon for fremmede makters krigsbaser og militære styrker.

I det norske svaret som ble gitt 3. mars, het det ifølge Gerhardsen: «Den norske regjering ønsker på den mest kategoriske måte å gjenta at den verken vil medvirke til en politikk som har aggressive formål eller åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trussel om angrep. Den ønsker videre å fastslå at vurderingen av om det foreligger trussel om angrep mot vårt land ikke i noe tilfelle vil bygge på løse og provokatoriske rykter. Bare kjensgjerninger skal danne grunnlaget for avgjørelsen av hvilke skritt som bør tas til landets forsvar, og det er selvsagt den norske regjerings egen vurdering det her er tale om.»

Norge tok baseerklæringen med seg da landet gikk med i NATO 04.04.49, og i 1952 avviste Stortinget med henvisning til erklæringen et amerikansk ønske om å plassere 75 jagerbombefly og 3.000 soldater på en flyplass i Vestfold.

På 2000- tallet kom mange nye land med i NATO som tidligere var med i Warszawapakten og «styrt» av Sovjetunionen. Flere av disse er Russlands naboland. Det ble åpnet NATO- baser i flere av disse som Polen og Latvia. Det at NATO-baser er åpnet i flere av Russlands naboland er også en del av grunnlaget for at FrP mener Norge bør revurdere sin basepolitikk.

Russlands invasjon av Ukraina markerer en ny tid for europeisk sikkerhet. Baseerklæringen har tjent Norge vel i mer enn 60 år, men kan ikke sies å ha samme relevans i dag. Russland har selv sørget for å gjøre den utdatert. NATO trenger tydelige avtrykk i Nordområdene og Norge trenger rask assistanse ved situasjoner der krise eller krig truer. Det får man dersom våre allierte har baser i Norge.

Landsmøtet ber stortingsgruppen om å fremme forslag om å åpne opp for etablering av allierte baser på norsk jord også i fredstid som et supplement til oppbygging av eget forsvar.