Arbeidsliv

Fremskrittspartiet går inn for full organisasjons- og avtalefrihet og forholder seg til inngåtte avtaler i arbeidslivet. Man kan velge å være organisert eller uorganisert. Det er lokalt i den enkelte bedrift man best kjenner behovene og konkurransesituasjonen. Derfor bør den sentrale potten reduseres for å kunne øke andelen til lokale forhandlinger.

Det er avgjørende at de arbeids- og velferdspolitiske virkemidlene innrettes på en slik måte at arbeid alltid skal lønne seg, og slik at den enkelte får utnyttet sin reelle arbeidsevne til gavn for seg selv og for samfunnet. Økt tilgang på arbeidskraft kan også sikres gjennom lavere sykefravær, ved å få ungdom og flere funksjonshemmede og arbeidsføre eldre ut i arbeid og flere i heltid fremfor deltid.

Fremskrittspartiet vil at arbeidslivet skal være trygt, fleksibelt og familievennlig, med plass til alle. Faste, hele stillinger skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Arbeidslivets lover og tilhørende bestemmelser må likevel reflektere at arbeidsgivere, ansatte og forbrukere ønsker større grad av fleksibilitet i arbeidshverdagen. Arbeidsmiljøloven og tilhørende bestemmelser må være utformet slik at en kan sikre høy verdiskaping i både privat og offentlig sektor, men samtidig ivareta den enkelte virksomhet og arbeidstaker på en god måte.

Arbeidsmiljøloven må tilpasses et arbeidsliv i kontinuerlig endring. Det må være rom for fleksibilitet slik at en kan inngå lokale, bransjevis eller individuelle avtaler om arbeidstid og øvrige betingelser tilpasset det markedet den enkelte arbeidsgiver opererer i. Målet er å trygge arbeidsplasser. Lov- og avtaleverk må videre ivareta arbeidstakere, og sikre at en får forsvarlige og anstendige lønns- og arbeidsbetingelser, deriblant gjennom nasjonal minstelønn og fornuftige rammer for arbeidstid.

Alternative former for turnus har gitt gode resultater både for brukere og ansatte flere steder i landet. For eksempel har medleverturnus gitt brukerne en mer stabil og forutsigbar hverdag, samtidig som de ansatte har fått lengre friperioder. Mye kan tyde på at slike turnusordninger bidrar til bedre ressursutnyttelse, en mer stabil hverdag for brukerne, lavere sykefravær og færre deltidsstillinger.

Faste ansettelser skal være hovedregelen i Norge, og utgangspunktet for å sikre trygge arbeidsplasser. Tidsavgrensede midlertidige ansettelser er imidlertid nødvendig for rekruttering, og det er spesielt viktig for bransjer med stor variasjon i arbeidsmengde. Det kan gi unge, seniorer, personer med hull i CV-en, nyankomne etniske minoriteter og mennesker med nedsatt arbeidsevne en vei inn på arbeidsmarkedet, og på den måten få arbeidserfaring.

De fleste som får en midlertidig ansettelse, og som dermed får vist seg frem, ender opp med å få fast arbeid. Hvis arbeidsgivere bryter forutsetningene for midlertidighet, bør de kunne ilegges restriksjoner og eventuelt gis forbud mot å ansette midlertidig.