Norge skal føre en utviklingspolitikk som bidrar til å ivareta også våre egne interesser. Stat til stat-bistand bør i utgangspunktet begrenses til et minimum. Det bør ikke etableres nye bistandsavtaler der disse midlene forvaltes av stater som Norge ikke anser som demokratiske eller ikke har kontroll over hvordan midlene brukes til formålet. Norge bør også fryse midler som allerede er gitt hvis det begås grove brudd på menneskerettigheter eller landet nekter å ta imot sine egne borgere som ikke har fått opphold i Norge.

Betydelige deler av utviklingsbudsjettet skal gå til å fremforhandle avtaler med trygge tredjeland om løsninger på asylområdet, for å sikre returavtaler og ikke minst til å sikre humanitær hjelp og utvikling i flyktningleirer og landene som huser disse.

Utviklingslandene må gis mulighet til økonomisk utvikling. De må derfor få adgang til å eksportere sine varer til Norge uhindret av restriksjoner, kvoter, toll og avgifter. Vi kan ikke godta en bistandspolitikk som går ut på å bygge ut et produksjonsapparat i fattige land, for deretter å begrense vareflyten fra de samme landene. Staten bør legge til rette for at norsk næringsliv kan etablere seg og investere i fattige land. Det er gjennom utvidet handel med de fattige landene vi kan gi våre beste bidrag.

Fremskrittspartiet vil at humanitær innsats særlig skal ta i betraktning barns, og spesielt unge jenters, sårbarhet i humanitære kriser, for å hindre barneekteskap og annen kjønnsbasert vold. Vi vil at kamp mot denne type skadelige skikker skal være en viktig satsning i norsk utviklingspolitikk. Dette bør gjøres i samarbeid med sterke aktører i det sivile samfunn.

Norge skal yte humanitær nødhjelp til land og områder som er utsatt for akutte kriser, som for eksempel naturkatastrofer, krig, terror og sultkatastrofer.

De frivillige organisasjonene gjør mye bra. Vi ønsker å legge til rette for å øke skattefradraget for gaver til frivillige, samfunnsnyttige og humanitære organisasjoner. Samtidig er det slik at administrasjonskostnadene utgjør en uforholdsmessig stor del av de samlede utgiftene. Det vil være naturlig å stille krav til de frivillige organisasjonenes egenandel.

Vi bør styrke virkemidler som stimulerer norsk næringsliv til å satse i utviklingsland. Dette vil komme både norske interesser og utviklingslandenes interesser til gode.

Utviklingsland betaler mer på gjeld enn hva som gis i bistand. Derfor vil ettergivelse av gjeld være til stor hjelp for å få til ønsket utvikling. Det må imidlertid kunne stilles krav til land som får ettergitt gjeld. Det enkelte lands arbeid for demokrati og markedsøkonomi, samt arbeid mot korrupsjon, vil være viktige kriterier.

Det bør også vurderes å fryse gjeld for en tidsavgrenset periode for enkeltland som rammes av store naturkatastrofer som flom, tørke osv., slik at landet kan bruke ressurser til å berge liv og helse for sine innbyggere.